Beck, Bogert & Appice – Beck, Bogert & Appice (Epic LP, 1973)

1) Black Cat Moan; 2) Lady; 3) Oh To Love You; 4) Superstition; 5) Sweet Sweet Surrender; 6) Why Should I Care; 7) Lose Myself with You; 8) Livin’ Alone; 9) I’m So Proud

Etter at The Jeff Beck Group var et avsluttet kapittel, tok Jeff opp tråden med Carmen Appice og Tim Bogert, som han hadde ønsket å samarbeide med allerede i 1969. Den gangen ble det av forskjellige årsaker ikke mer enn noen jam sessions ut av det hele. I 1972 ble det derimot håndfaste resultater. Bogert og Appice hadde vært medlemmer i Cactus fra slutten av 1969, og før det Vanilla Fudge. I 1972 var Cactus historie, og de tre traff hverandre i Electric Lady Studios i New York. Da jobbet Jeff Beck med Stevie Wonder, der han blant annet bidro på Wonders store hit Superstition, med det Beck senere omtalte som «The riff of the century». Sangen var opprinnelig tiltenkt engelskmannen, men da Wonder skjønte hva han hadde kommet opp med, tok han den med på sitt eget album, Talking Book.

Jeff Beck var en utålmodig sjel og hadde problemer med å samarbeide med andre over lengre perioder. Han hadde hoppet (eller fått fyken) fra det ene bandet til den andre opp gjennom karrieren, ofte ved impulsdrevne beslutninger. Også Beck, Bogert & Appice ble en kortvarig affære. Det ble med et studioalbum og et dobbelt livealbum, samt noen avbrutte forsøk på å spille inn studioalbum nummer to.

Beck, Bogert & Appice var en powertrio i Cream-skolen. Trommeslager Appice kombinerte kraft og finesse, og hadde blant annet inspirert John Bonham i Led Zeppelin. Bogart må ha hentet mye fra Jack Bruce, og hadde et sjeldent melodiøst basspill. Jeff Beck var utvilsomt en av sin generasjons beste gitarister, og en av skaperne av hard, metallisk rock. Alt lå til rette for saftig hard rock i trio format. Etter noen mislykkede forsøk i et studio i London, forflyttet de seg til Chess Studios i Chicago, der de sammen med produsent Don Nix spilte inn det selvtitulerte albumet sitt rundt årsskiftet 1972/1973. Albumet ble tatt godt i mot av publikum, og gikk til nummer 12 i USA og 28 i UK.

Om publikum var med, var det verre med kritikerne. Den blandede mottagelsen hadde noen poenger. De tre klarte ikke å forløse potensialet sitt fullt ut. Det ble aldri dårlig, men det manglet det lille ekstra, en x-faktor, som kunne løftet platen ut over det alminnelige. I motsetning til Cream, The Jeff Beck Group eller Led Zeppelin for den saks skyld, hadde ikke trioen en sterk sanger i front. Beck sang Don Nix’ Black Cat Moan, mens Appice var vokalist på fem sanger og Bogart på tre. Alle var greie vokalister, men ikke i nærheten av Jack Bruce, eller Mark Stein i Vanilla Fudge.

Det var, kanskje overraskende, tre ballader blant de ni sangene. Appice sang en oppriktig versjon av Curtis Mayfields I’m So Proud. En lytt til Curtis Mayfield & The Impressions’ original avslørte imidlertid versjonen som en blek kopi av originalen. På Nix’ Sweet Sweet Surrender fikk trioen hjelp av Jimmy Greenspoon (piano) og Danny Hutton (kor) fra Three Dog Night, uten at resultatet løftet seg særlig over tidstypisk popsoul. Best av balladene var Oh To Love You, skrevet av trioen selv, og sunget av Appice. Den hadde originale vendinger og et arrangement som nøt godt av Duane Hitchings (ex-Cactus) piano og Mellotron.

Albumets høydepunkter var å finne i de tyngre låtene. De tre pisket opp et tungt og gyngende groove. Bare lyden av de tre gjorde albumet til trivelig lytting, selv om materialet var ujevnt. Black Cat Moan, Lady og Superstition var albumets største beholdning. Black Cat Moan var seig bluesrock, med nydelig slidespill fra Beck. Lady var enda bedre, der de tre virkelig viste hva de kunne få til av tung rock, når de hadde det rette materialet å jobbe med. Superstition ble forvandlet til heftig bluesrock, og selv om de ikke nådde Wonders ekstatiske høyder, var det en vellykket versjon, som også ble en konsertfavoritt.

Dessverre holdt det ikke helt inn, og side to ble en nedtur, etter den spreke førstesiden. Hverken Why Should I Care, Lose Myself With You eller Livin’ Alone hevet seg over det mildt trauste.

Rating: 7/10