Black Flag – My War (SST LP, 1984)

1) My War; 2) Can’t Decide; 3) Beat My Head Against The Wall; 4) I Love You; 5) Forever Time; 6) The Swinging Man; 7) Nothing Left Inside; 8) Three Nights; 9) Scream

Selv om Black Flag hadde store juridiske problemer kjørte de på. Mot slutten av 1981 innledet de en turne i UK. De hadde med seg Minutemen, i det som må ha vært historiske øyeblikk av hardcore-sjokk for britene. Turen til UK ble starten på flere omrokkeringer i Black Flag. Trommeslager Robo, som opprinnelig var fra Columbia, ble holdt tilbake av britiske tollmyndigheter, og kom seg ikke tilbake til USA før etter mange måneder. Det var alt for lenge å vente for arbeidshestene Ginn og Rollins. Etter et mellomspill med Chuck Biscuits (tidligere D.O.A.), ble Bill Stevenson (Descendents) Black Flags permanente trommeslager. Biscuit ble med i Circle Jerks, som allerede hadde et tidligere Black Flag-medlem i sine rekker i Keith Morris. I 1983 forsvant også bassist Chuck Dukowski ut. Om det skyldtes at han ble kastet ut eller om han trakk seg frivillig strides det om, men han ble uansett blivende som en del av SST-organisasjonen. Da Dez Cadena også sluttet og etablerte sitt eget band, DC3, var Greg Ginn eneste originalmedlem tilbake.

Da Black Flag i 1984 omsider var fri til å gi ut ny musikk, ble det som tidligere nevnt sluppet hele tre album. Bandet turnerte intenst, med nærmere 200 konserter per i år i 1984 og 1985. De var et ganske annet band da de kom ut av den juridiske jungelen. Ginn og Rollins var interessert i mye forskjellig musikk, langt utenfor hardcoresjangerens stramme rammer. Klassisk heavy metal ala Black Sabbath, jazz fusion ala Mahavishnu Orchestra og jamband ala Grateful Dead var sentrale influenser for musikken de lagde fra 1984.

Da de gikk i studio i desember 1983 fra å spille inn My War, bestod bandet av tre langhårede musikere med musikalske ambisjoner. Ginn tok seg av alt gitar- og basspill. Bass var riktignok kreditert Dale Nixon, men det var kun et pseudonym for Ginn. «Dale Nixon» ble litt senere byttet ut med Kira Roessler, som ble den nye bassisten i Black Flag.

Selv om Ginn var misfornøyd med Spots innsats på Damaged, var han fortsatt inne i varmen, og stod for produksjonen sammen med Ginn og Stevenson. Sammen ga de tre My War en lyd som lå tett opp til nettopp Damaged. Det låt grått og kantete, noe som forankret musikken i hardcoreestetikk, uten at det samme kunne sies om det musikalske uttrykket. Tekstene hadde en mer naturlig linje bakover, der fortvilelse, sinne og ungdommelig usikkerhet dominerte også denne gangen.

Side en bestod av seks låter på mellom to og fem minutter. På side to strakk de seg ut over 18 minutter, fordelt på tre saktegående beist. Tittelsporet lå nærmest tidligere bravader på side en. Det var likevel forskjeller, særlig i Ginns gitarspill. Han hadde utvidet paletten og kombinerte hard rock, jazz fusion og hardcore til et fascinerende hele. Det ga Black Flag en helt egen signatur og stil, som påvirket utallige støyrockband som lå i startgropa. Bandet hadde fortsatt evnen til å komponere fengende, og anthems som tittelsporet og Can’t Decide traff hardt og umiddelbart. Sansen for uvanlige tidssignaturer og atonale partier ble tydelig i I Love You, Forever Time og (særlig) The Swinging Man. Rollins hadde tilstedeværelse og evne til å håndtere både ramme refrenger og mer ordrike tekster.

Side en var en solid oppdatering av Black Flags musikalske plattform, men forberedte ikke lytteren på det som kom på side to. Nothing Left Inside, Three Nights og Scream fungerte som en slags suite, og stampet frem på tunge, stålbelagte støvler. Her manet Black Flag frem Black Sabbaths onde spøkelse, en på vrangen versjon av Birminghambandets mørkeste øyeblikk. Det er mulig de også var inspirert av Saint Vitus, som spilte inn sitt doomfylte debutalbum på SST omtrent samtidig som Black Flag jobbet med My War. Resultatet var uansett insisterende, slem rock, som knapt hadde sin like i 1984. Til forskjell fra Black Sabbath, som alltid hadde en melodisk åre i selv sine mørkeste øyeblikk, nøyde Black Flag seg med å stabbe frem på dissonante riff og monotone, stampende rytmer, med en hes, mørk Rollins som kapellmester. Startet grunge her?

Rating: 8,5/10