Brian Eno – Lux (Warp cd, 2012)

1) Lux 1; 2) Lux 2; 3) Lux 3; 4) Lux 4

Enos tredje album for Warp var det første som var kreditert mannen alene. På forhånd gikk ryktene om at det var et ambient album på vei fra mesteren av sjangeren. Det stemte.

Lux, med en samlet spilletid på 74 minutter fordelt på fire lange spor, lå i linje etter hans sjangerdefinerende plater, med en rød tråd fra Music For Airports, via de to albumene han gjorde med Harold Budd, til Thursday Afternoon og Neroli. En linje gjennom de mest avdempede og vakre øvelsene til Eno, hvor løse, enslige toner skapte atmosfærer av spenning og ro. Den andre leia av Enos ambiente verden, med de mørke og abstrakte flakene av det ytre rom, tidløshet og undring (tenk Apollo, On Land) kunne også anes, men spilte en mindre rolle denne gangen. Lux ble opprinnelig laget for å spilles i det store kunstgalleriet i Venaria, Torino, og ble også testet ut på Haneda-flyplassen i Tokyo, på samme måte Music For Airports ble spilt på La Guardia i New York nesten 40 år tidligere.

Sammenhengen med tidligere plater betød ikke at Lux er var en lat kopi, tvert i mot. Med Lux laget Eno sin beste ambient siden Thursday Afternoon (1985). Så kan det innvendes at han i 2012 ikke overrasket på samme sjelsettende vis som den gang da, men nærlytting hektet meg på og gjorde albumet til en varig venn. Platen inneholdt fire flater av enslige toner fra piano, synthesizer og strykere, lagt på et mykt teppe av elektronikk, som knapt beveget seg. Lux balansert elegant og uanstrengt mellom det energigivende og det tilbakelente, hele veien med piano i hovedrollen. Lux var ikke loopbasert som noen av hans tidligere utgivelser, men oppleves spilt, riktignok sakte, men likevel spilt. Det låt organisk og forfriskende.

Eno brukte noe av samme tilnærming som på Neroli, med toner som stod så lenge stille at de løste seg opp i luften foran deg, før nye toner overtok plassen. I motsetning til Neroli, som ble vel langdryg, var det nok bevegelse og minneverdige tema til at interessen ble holdt opp hele veien. Behovet for et album som dette forstod jeg umiddelbart da jeg satte meg til i godstolen og lyttet for første gang. Lux skapte ro og en mulighet til å tenke som verden ala 2012 hadde tatt fra oss; sosiale medier med alt som ikke var viktig, en musikkverden i strømmetjenestene tid hvor alt var tilgjengelig og ingenting ble lyttet til, innspillinger med alt i rødt for å «høres» på en telefonhøytaler. I denne verden ble Lux ren fornuft, destillert av en mester i faget.

Rating: 8/10