Dave Bixby – Ode To Quetzalcoatl (Ingen label LP, 1969)

1) Drug Song; 2) Free Indeed; 3) I Have Seen Him; 4) Mother; 5) Morning Sun; 6) Prayer; 7) Lonely Faces; 8) Open Doors; 9) 666; 10) Waiting for the Rains; 11) Secret Forest; 12 Peace

Dave Bixbys karriere startet i Grand Rapids, Michigan i 1965, da han opptrådte på en lokal tv-stasjon med en medley av Kingston Trio-sanger, fremført på banjo. Bixby var, i likhet med mange progressive amerikanske ungdommer, oppslukt av den store folk-scenen, som var sentral i amerikansk musikk på første halvdel av sekstitallet. Deretter tok han en sving innom garasjerock med Peter And The Prophets. Profetene var inspirert av Buffalo Springfield, men fikk kun gitt ut èn singel, i 1966. Året etter gikk han tilbake til kassegitaren. Hippiene, med fri kjærlighet og minst like fri rusbruk, var i full vigør, og Bixby tok grundig for seg av LSD, som gjerne ble delt ut gratis på klubbene der han opptrådte.

Etter et år i mer eller mindre sammenhengende LSD-rus gikk det som det måtte gå. Bixby gikk grundig på trynet, med en kombinasjon av fysisk og psykisk utmattelse. I et forsøk på å bli kvitt rusproblemene “fant” han Gud. Det ga et holdepunkt og han fikk stablet seg på beina igjen. I senere intervjuer fremstod han med en fornuftig distanse til sin religiøsitet, og ga uttrykk for at det sentrale var å finne en spirituell vei videre. Inspirert av oppvåkningen fikk han en låtskriver-raptus. I løpet av èn måned komponerte han en mengde sanger. De fleste sangene ble inkludert de to platene han fikk gitt ut før karrieren var over, nemlig soloalbumet Ode To Quetzalcoatl i 1969 og Second Coming med Harbinger året etter.

I Harbinger spilte Bixby sammen med kompisen Brian MacInness. De to traff Don DeGraff på en klubb hvor Bixby opptrådte. DeGraff overtalte Bixby til å spille inn en plate, slik at hans spirituelle oppvåkning kunne dokumenteres og være til inspirasjon for andre. De tre, som alle hadde “funnet” Jesus, skred til verket i DeGraffs leilighet, hvor han satte opp et provisorisk studio med en fire spors opptaker. Opptakene var i boks etter tre kvelder.

Tittelen var en hyllest til Toltec-kongen Topiltzin Ce Acatl Quetzalcoat, som Bixby anså å være en Jesuslignende skikkelse. Aztekerne så på Toltec-folket som sine forfedre. Topiltzin Ce Acatl Quetzalcoat ble sett på som det spirituelle forbildet til alle kommende konger, på grunn av omsorgen han viste for folket sitt. Det må ha kokt godt i hodet til Bixby! Ode To Quetzalcoatl bestod, med noen få unntak, kun av Bixbys stemme og akustiske gitar. All musikk var badet i ekko, og skred sakte frem over de mentale stiene han hadde vandret på. På tross av det nakne uttrykket, var resultatet brønndypt psykedelisk. Platen hadde en singulær atmosfære av mørk ensomhet, koblet med en stein og dus glede over å ha funnet Jesus.

Alle sangene ble fremført så sakte, så sakte. Det gjorde at albumet manglet en normal dynamikk, men tok det igjen på sær, hallusinatorisk stemning. Lot man roen senke seg, og steg inn i Bixbys univers, ble det avslørt en slitesterk samling sanger. Med andre arrangementer og tempi var det fullt mulig å forestille seg at Drug Song, Mother og 666 kunne gjort det godt kommersielt. Det vil nok også krevd en smule justering av tekstene, som for mange vil kunne være et hinder. For det er ikke til å nekte at tekstene var vel fulle av «oppriktig» hyllest til Gud og Jesus, på det typisk naive viset xian folk/kristenrock ofte var preget av. Om man lar tekstene være til hinder for å gå inn i Ode To Quetzalcoatl, går man glipp av en unik, sær og fengslende musikalsk opplevelse. Platen er et unikt stykke «loner folk», som selv om den var et produkt av sin tid, er fullstendig tidløs.

Amerikaneren Paul Major, verdens fremste samler av private press plater, begynte å snuse på Ode To Quetzalcoatl på nittitallet. Originale kopier har gått for flere tusen dollar. Da det spanske plateselskapet Guerssen ga ut albumet på nytt i 2006, ga de både Bixby og musikken hans velfortjent oppmerksomhet.

Rating: 8,5/10