Beck, Bogert & Appice – Live In Japan (Epic 2LP, 1974)

1) Superstition; 2) Lose Myself with You; 3) Jeff’s Boogie; 4) Going Down; 5) Boogie; 5) Morning Dew; 6) Sweet Sweet Surrender; 7) Livin’ Alone; 8) I’m So Proud; 9) Lady; 10) Black Cat Moan; 11) Why Should I Care; 12) Plynth/Shotgun

Live In Japan ble spilt inn i løpet av 18. og 19. mai 1973, i Osaka, Japan. Ett stressende konsertprogram satte forholdet mellom Beck, Bogert og Appice på prøve. Etter å ha irritert seg over at Bogert forsøkte å ta styringen, dro Beck rett og slett hjem. Han ba om godt vær en måned senere, og de tre forsøkte seg på nye innspillinger, med Jimmy Miller som produsent. Ette at Bogert hadde slått Beck i bakken bak scenen i London i mai 1974 var det definitivt slutt, og det påbegynte, andre studioalbumet ble aldri utgitt.

For det meste av markedet ble det dermed med debuten. Live In Japan ble nemlig kun utgitt i Japan, i et begrenset opplag. Hvorvidt det skyldtes at de tre var misfornøyd med opptakene eller at plateselskapet ikke så seg brydd med å gi det ut i vesten, vites ikke.

Live in Japan bestod hovedsakelig av sanger fra trioens eneste album, supplerte med noen låter fra The Jeff Beck Group samt Jeff’s Boogie, fra Becks tid i Yardbirds. Opptakene holdt grei lydkvalitet, og ga et godt bilde på hvordan trioen var å oppleve fra scenen. Det betød hard bluesrock med god plass til Becks gitarer, samt noen ballader innimellom. Dessverre klarte ikke trioen å løfte seg særlig over nivået fra «Beck, Bogert & Appice». Det var riktignok mer plass til improvisasjon, og flere av låtene la på seg tidsmessig, men det var ikke mange overraskelser og nye friske vendinger. Det skjedde ikke all verden spennende i løpet av de nesten 90 minuttene Live In Japan pågikk. Det ble aldri helt nødvendig lytting, Becks gitarspill til tross og det var et stykke opp til syttitallets klassiske konsertalbum. Det var både synd og litt uventet. Hadde trioen fått frigjort samme energi som de leverte i høydepunktene fra studioplaten kunne resultatet blitt storveis. Slik ble det ikke. Det ble litt grått, med enkelte unntak. I øyeblikkene hvor kjemien mellom de tre var god, var det fint å lytte til samspillet deres. Det ble bare for sjelden at man fikk den opplevelsen, at de maktet å bli mer enn summen av tre.

De leverte en forfriskende versjon av Superstition, som var verdt noen runder på tallerkenen. På Morning Dew (fra debuten til The Jeff Beck Group) var de sporet av noe, før en meningsløs trommesolo ødela moroa. Både Livin’ Alone og Lady hadde et visst drag, og begge nøt godt av Becks gitarer. I den sløye og kule versjonen av Black Cat Moan blandet Beck inn You Shook Me, ved hjelp av en tidlig utgave av Talkbox, duppeditten som sikret Peter Framton en kjempehit med Show Me The Way noen år senere.

Rating: 6,5/10