Black Flag – Family Man (SST LP, 1984)

1) Family Man; 2) Salt On A Slug; 3) Hollywood Diary; 4) Let Your Fingers Do The Walking; 5) Shed Reading (Rattus Norvegicus); 6) No Deposit – No Return; 7) Armageddon Man; 8) Long Lost Dog Of It; 9) I Won’t Stick Any Of You; 10) Account For What

De fleste band går på en blunder i løpet av karrieren, i hvert fall om de holder det gående en viss periode. Black Flags smell kom med Family Man. Greg Ginn og Henry Rollins tok musikken et langt stykke bort punk allerede med My War, men det var ingen ting i forhold til det som ventet bak neste sving. Raymond Pettibons omslag inneholdt en tegning av en mann som var i ferd med å skyte seg selv i hodet, etter å ha skutt familien sin, som helt eller delvis var med på tegningen. Omslaget hadde kunstnerens typiske trekk, med en skarp, tegneseriaktig strek og sjokkerende voldelig innhold. Ved siden av tegningen var tittelen angitt, inkludert «A Spoken Word/ Instrumental LP». Og det var nøyaktig det Family Man var, så ingen kunne påstå at de ikke var advart.

Side en åpnet med seks korte tekster, lest av Rollins, før siden ble avsluttet med lange Armageddon Man, hvor han resiterte over Black Flags komp. Han ble etter hvert en tekst-formidler av rang, og utviklet evnen til å holde rytme og spenning i resiteringen, slik all ren tekstformidling er avhengig av for å bli noe annet enn kun opplesning. Det var allerede i 1984 åpenbart at han hadde talent for formen, men resultatet ble mindre interessant enn forventet. Tekstene bød på lite annet enn det han hadde revet av seg i Black Flag-låter, med kritikk av samfunnsforhold, slitet ved å være fattig og å føle seg elendig. Uten musikken som støtte, falt det hele til jorden som for enkelt og formelpreget, til tross for hans intense tilstedeværelse. I Let Your Fingers Do The Talking gikk han seg bort i et mislykket forsøk på å skape hypnose gjennom gjentagelse. Heller ikke på det ni minutter lange samarbeidet med bandet i Armageddon Man hevet teksten seg over det klisjemessige.

Side to inneholdt fire instrumentalspor. Den nye bassisten Kira Roessler var et funn. Hun gikk utenpå de fleste bassister i amerikansk undergrunnsrock. Ginns musikk hadde lite med punk å gjøre, annet enn i innstilling og (delvis) lydbilde. Ginn, Roessler og trommeslager Bill Stevenson la seg et sted mellom Mahavishnu Orchestra, Sonny Sharrock, King Crimson cirka Red og Black Sabbaths mest ekspansive øyeblikk. Resultatet var kranglete instrumentalrock, slett ikke uten verdi, men likevel uforløst i sin iver etter å komme videre musikalsk. Ideene var ikke alltid like gjennomarbeidet, og musikken var mer imponerende og interessant enn stimulerende å lytte til.

Rating: 5,5/10