Eno & Hyde – Someday World (Warp cd, 2014)

1) The Satellites; 2) Daddy’s Car; 3) Man Wakes Up; 4) Witness; 5) Strip It Down; 6) Mother Of A Dog; 7) Who Rings The Bell; 8) When I Built This World; 9) To Us All

I 2014 hadde Brian Eno nådd den respektable alder av 66 år, men det la ingen demper på aktivitetsnivået. Han fortsatte å peise ut plater i forrykende tempo, og innen han fylte sytti i mai 2018, rakk han ytterligere fem album og en stor samleboks.

Til sitt fjerde og femte album på Warp hadde han nok en samarbeidskonstellasjon i ermet. I løpet av mai og juni 2014 slapp han to album sammen med Karl Hyde. Hyde var mest kjent som den ene halvparten av Underworld, som på nittitallet var den nye vinen i skjæringspunktet mellom elektronika og rock. Duoen lagde en rekke sterke plater, hvor av dubnobasswithmyheadman (1994) og Second Toughest In The Infants (1996) står igjen som klassikere. Hyde hadde også en solokarriere gående.

Utgangspunktet for samarbeidet var noen skisser Eno hadde jobbet med, lagt bort og så funnet frem igjen. Han inviterte Hyde til å utvikle stoffet videre. Det var ikke verdens mest spennende utgangspunkt, men de fikk et brukbart og et vellykket album ut av det.

På det første, Someday World, tok de utgangspunkt i enkle popmelodier, som ble bygget ut med elektroniske beats og stor innflytelse fra afropop og afrofunk. Det kunne trekkes linjer til Enos Here Comes The Warm Jets, hans samarbeid med David Byrne (My Life In the Bush Of Ghost) og Talking Heads (Fear Of Music, Remain In Light), og til Underworlds dubinfiserte, elektroniske dansemusikk. De hadde med seg mange musikere, fra Eno-venner som Andy MacKay (Roxy Music) og Will Champion (Coldplay) til den unge produsenten Fred Gibson.

Det var ikke alle Enos forsøk på rytmisk pop- og elektronika som var like vellykket, og jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til samarbeidet med Hyde. Kunne de to produsere aktuell og interessant musikk i dette landskapet. Svaret var tja, ikke så verst. Det fenget stort sett hele veien, og det var vel meningen med popmusikk?  Så skal det legges til at det varmusikk laget av godt voksne folk. Uttrykket var litt satt og tidvis stivt, selv om det var et fascinerende kok de brygget sammen. Lydbildet var sterilt, noe som gjorde at flere av sangene ikke fikk puste, med resultat at de ble slitsomme for ørene. Det gjaldt spesielt de mest rettlinjede poplåtene, som The Satellites, Strip It Down og noen til.

Innvendingene til tross, det var definitivt ting å like. Daddy’s Car var kul afropop, med melankolsk sang fra Hyde (han sang det meste). A Man Wakes Up gjorde det umulig å ikke tenke på de gamle Peel-favorittene Bhundu Boys da gitarene kom inn med solskinn i tonene. Witness’ dystopiske tekst var pent kledd opp med piano i loop og lett skurrende elektronikk, og den funky When I Built This World hadde passet inn på Enos tidligste album

Rating: 6,5/10