Ash – 1977 (Infectious cd, 1996)

1) Lose Control; 2) Goldfinger; 3) Girl From Mars; 4) I’d Give You Anything; 5) Gone The Dream; 6) Kung Fu; 7) Oh Yeah; 8) Let It Flow; 9) Innocent Smile; 10) Angel Interceptor; 11) Lost In You; 12) Darkside Lightside

Opprinnelsen til Ash var å finne i Nord Irland i1989, da skolekameratene Tim Wheeler og Mark Hamilton i en alder av 12 år (!) stiftet bandet Vietnam, som spesialiserte seg på coverversjoner av Iron Maiden og lignende. Etter hvert fikk de også andre impulser, og alt fra ren pop til grunge ble lyttet til i de viktige tidlige tenårene, som definerer musikksmaken for de aller fleste. I 1992 fikk de to med seg trommeslager Rick McMurray, og Ash var et faktum.

Trioen slapp minialbumet Trailer høsten 1994, etter å ha utgitt tre singler tidligere samme år. Platen ble ingen storselger, men Ash fikk en del oppmerksomhet, ikke minst på grunn av at låten Uncle Pat ble brukt i en Heineken-reklame. Ash spilte også inn en session for John Peel, noe som automatisk fikk dem på radaren til musikkinteressert ungdom i Irland og UK. I mai 1996 ga de ut sitt første hele album, og fikk med det et stort gjennombrudd. 1977 gikk til topps i UK og solgte til platina. De fikk også flere store hits med singler fra albumet. Det var ikke verst for tre unggutter på 19 år, som akkurat hadde gjort seg ferdig med obligatorisk skolegang.

1977 ble utgitt i det britpopen var i ferd med å miste moment, etter noen år med storselgere fra Oasis, Blur, Suede, Pulp og andre. Ash var inspirert av britpop, men det var ikke de eneste impulsene de tok med seg i studio. Årsaken til at de ble assosiert med den bølgen kan forklares med at 1977 ble produsert av Owen Morris, som hadde vært sentral på Oasis tre første album og på Verves A Northern Soul. Ash låt i bunn og grunn mer amerikanske enn britiske, og de definerte lyden av alternativ rock i 1996. De hadde et tyngre lydbilde enn de fleste britiske poprock-band, og var ikke redde for å la det stå til. Tidvis nærmet de seg The Stooges, Ramones og punk ala 1977, oppdatert til 1996. Trioen var også inspirert av grunge. Det var også en dose muskuløs powerpop i miksen. Ash lagde sanger med store refreng og fengende stikk, som de pakket inn i en kraftfull, men lett tilgjengelig rockemusikk.

En blanding av britpop, punk, hard rock, grunge og powerpop var i utgangspunktet ikke den mest spennende og nyskapende miksen man kunne tenke seg, og det var ikke vanskelig å se for seg nok et band med middels (u)interessant musikk. Det var mange i den kategorien på nittitallet. Ash hadde imidlertid et ess i ermet. Tim Wheeler var en god låtskriver, og kom opp med den ene herlige poplåten etter den andre, som trioen fremførte med ungdommelig energi. 1977, som tok navn fra Wheeler og Hamiltons fødselsår og året den første Star Wars filmen kom på kino, var full av sanger som bråkte tilstrekkelig for rockeinteresserte og samtidig var kommersielle nok til å lyde godt på radio, og dermed fange det store publikum.

1977 inneholdt hele fem singler, som sammen med de øvrige syv sangene gjorde platen til et lite høydepunkt i 1996. Det var ikke mange som fenget og bråket like vellykket det året. Singlene representerte albumet på utmerket vis. Først ut var Kung Fu, som også var en del av lydsporet til en film med Jackie Chain. Selv om den ikke ble en stor hit var den en solid singel, i stil av amerikansk pop punk. Girl From Mars gjorde det langt bedre, med 11. plass i UK. Den ble innledet med akustiske gitarer, før et rabalder Dinosaur Jr. verdig skurret og ristet under en søt popmelodi.

Angel Interceptor holdt trykket oppe med en 14. plass, men den var kun en oppvarming før Goldfinger og Oh Yeah, som gikk til henholdsvis 5. og 6. plass. Goldfinger minnet sterkt om Oasis, og var en type låt Neil Gallagher hadde så dreisen på i starten av karrieren. Her kunne man merke Morris’ produksjonsklo, som skapte deilig popmusikk av tiden. Oh Yeah hadde noe av det samme draget, med strykere og balladetempo. Den ble sluppet på singel i juni 1996, og ble en velfortjent sommerslager.

Rating: 8/10