Jeff Beck – Blow by Blow (Epic LP, 1975)

1) You Know What I Mean; 2) She’s a Woman; 3) Constipated Duck; 4) Air Blower; 5) Scatterbrain; 6) Cause We’ve Ended as Lovers; 6) Thelonius; 7) Freeway Jam; 8) Diamond Dust

Om det et resultat av utforskertrang, impulsiv natur eller at han ikke visste hva han ville skal ikke sies, men det var ikke til å komme forbi at Jeff Becks karriere syntes å mangle en tydelig visjon. Han ville vel bare spille gitar og uttrykke seg gjennom de seks strengene, og hadde kanskje ikke hadde all verden av tanker om hvor han ville gå med selve musikken. Det begynte bluesrock og psykedelia med Yardbirds, før han slapp et par solosingler med listepop. Deretter ble det to album med hardrock sammen med Rod Stewart, Ron Wood og de andre i den første utgaven av The Jeff Beck Group. Så fulgte to plater med jazzrock og fusion i andre utgaven av samme gruppe, før han gikk tilbake til hardrocken med Beck, Bogert & Appice. Da det var klart for hans første soloalbum i 1975, var han tilbake i jazzrock og fusion.

Blow By Blow ble spilt inn i Air Studios i London i oktober 1974. Beck fikk med seg George Martin som produsent, og hadde samlet et funky band. For første gang gikk han for et rent instrumentalt album. Han hadde med seg Max Middleton på keyboards, Phil Chen på bass og Richard Bailey på trommer. I tillegg dukket Stevie Wonder opp på ett spor, i tillegg til å komponere to sanger til sin engelske venn. Middleton hadde vært en sentral del av Jeff Beck Group Mark 2, og passet utmerket til uttrykket Beck søkte på Blow By Blow. Chen var jamaicaner og startet karrieren i hjemlandet på sekstitallet, før han etter en periode i Jimmy James & The Vagabonds etablerte seg som studiomusiker. Ha skulle komme til å spille med en rekke store stjerner, som Rod Stewart, Brian May, Jackson Browne og Pete Townshend. Richard Bailey, som opprinnelig var fra Trinidad og Tobago, hadde vært med i Gonzales sammen med blant andre Becks tidligere samarbeidspartner Bobby Tench.

Bandet la et perfekt fundament for gitarspillet til Beck, som dominerte albumet. Han var høyt og lavt på samtlige spor, og ikke siden tiden i Yardbirds hadde han hatt bedre arbeidsforhold. Han viste frem hele spekteret sitt, fra det funky drivende til det lyrisk kontemplative og tilbake igjen. Beck var en fornøyelse å lytte til, og han sørget for nødvendig spenningen og x-faktor stort sett hele veien. Produsent Martin bidro til at resultatet ble gjennomført og fokusert. Han hadde også erfaring fra lignende musikk, gjennom arbeid med Mahavishnu Orchestra på deres Apocalypse. Låtene stod godt til hverandre og nøt godt av en produksjon som bidro til at instrumentalmusikken ble lett tilgjengelig for et stort publikum. Blow By Blow ble Jeff Beck største suksess i karrieren, med 4. plass i USA og mer enn en million solgte eksemplarer.

Blow By Blow hadde ikke den samme rå intensiteten som Mahavishnu Orchestra, Miles Davis og Herbie Hancocks plater fra samme tidsperiode. Becks album var mer polert og ikke fullt så dyptloddende. Likevel var den semi-kommersielle musikken aldri mindre enn givende lytting. Kombinasjonen av et funky band og Becks gitarer var inviterende og livlig. De ni låtene holdt gjennomgående høy standard. Beck komponere fire, hvorav tre sammen med Middleton. Stevie Wonder bidro som nevnt med to, mens Middleton skrev en alene. I tillegg var det plass til Lennon og McCartneys She’s A Woman og Bernie Hollands ballade Diamond Dust, med sublimt strykerarrangement signert George Martin.

Undertegnede klarer aldri å bli enig med seg selv om bruken av talkbox på She’s A Woman var kul eller bare teit, men det lette reggaearrangementet funket overraskende bra, mye takket være Middletons elektriske piano. På Wonders Thelonius bidro komponisten med clavinet, og drysset stjernestøv over Becks talk box, som det her ikke var tvil om fungerte utmerket. Resultatet var funk av beste klasse. You Know What I Mean var like sterk, med gitarspill Prince må ha lyttet nøye til. Constipated Duck hadde mye av det samme i seg, mens Scatterbrain og Freeway Jam dro opp tempoet og fløy av gårde på Baileys trommespill. Med en rytmeseksjon fra henholdsvis Trinidad og Tobago og Jamaica var det aldri noen fare for at det skulle bli hvitmannsstivt; Blow By Blow hadde sving. Rytmeseksjonen løftet musikken inn i den afroamerikanske musikktradisjonen, og platen fortjener en plass blant de minneverdige fusion-platene fra perioden.

Det var også plass til to ballader. Wonders Cause We’ve Ended As Lovers var litt vel søt, men ble reddet i land av Becks intense spill. Diamond Dust var bedre, med undrende og langstrakte toner over Martins strykere.

Rating: 8/10