Black Flag – Slip It In (SST LP, 1984)

1) Slip It In; 2) Black Coffee; 3) Wound Up; 4) Rat’s Eyes; 5) Obliteration; 6) The Bars; 7) My Ghetto; 8) You’re Not Evil

Med My War i mars og Family Man i september trodde muligens fansen at Black Flag hadde fått revet av seg det verste for året, men nei da. I desember 1984 kom både en ny LP med studioinnspillinger og en kassett med konsertopptak. Fire slipp i løpet av ett år var skikkelig Frank Zappa-tempo. Så var det vel få som stod så langt fra hverandre som gamle Frank (han hadde passert 40 må vite) og ungfolene i Black Flag. Men ting forandrer seg som kjent, og senere har Henry Rollins gitt uttrykk for sin sans for Zappa, både som meningsbærer og musiker.

Slip It In var en stilmessig tilbakevending My War. Rollins’ spoken word var en saga blott, og det var også de improviserte instrumentallåtene, med et unntak for Obliteration. I likhet med på My War holdt de seg til punkmetal, med inspirasjon fra jazzrock og progressiv rock (kanskje også Zappa faktisk)? Ginn dominerte med kantete, harske riff og atonale, gnurete soli. Han hadde gode arbeidsforhold med Kiera Roessler og Bil Stevenson i ryggen. Å forske videre på stilen fra My War var vellykket. Det var fortsatt mye å hente i grenselandet mellom jazzrock, punk og metal. I 1984 la Black Flag mye av grunnlaget for støyrock, grunge og sludgemetal. At de ga blanke i hva den konservative hardcore menigheten måtte mene var til kvartettens store fortjeneste, og de slo opp dørene for nye musikalske utforskninger, som unge musikere over hele verden tok tak i og løp med ut over åtti- og nittitallet.

Produksjonen ble som vanlig tatt hånd om av Spot, denne gangen sammen med Ginn og Stevenson, og det låt som tidligere litt grått og komprimert. Det skyldtes sikkert dårlig tid i studio og utstyr som ikke var det mest avanserte verden hadde å by på. Det hadde vært interessant å få hele Black Flag- katalogen mastret på nytt, men det har ikke Greg Ginn vært interessert i. Omslaget viste som vanlig en finurlig og provoserende tegning fra Raymond Pettibonn, denne gangen med en nonne med et bistert blikk, holdene armen godt rundt et nakent mannebein, på rød bakgrunn og med Slip It In i blokkbokstaver. Tittelsporet fulgte opp omslaget, der Rollins hadde selskap av Suzi Gardner (senere gitarist i L7). De to var intime, noe de ga tydelig uttrykk for, over et hektisk komp med en hissig Ginn i monitor. Resultatet var musikalsk knusende og tilfredsstillende (kremt), men overhodet ikke erotisk, noe det heller ikke var meningen at det skulle være. Tvert imot var det angstbitersk og påtatt pornografisk, og dermed provoserende nok i 1984. I dag, etter 40 år med banale, pornografiske rap tekster, hever neppe noen et øyebryn over Slip It In.

Også den påfølgende Black Coffee rev godt i nervetrådene og var et høydepunktene. De som hadde fryktet at Flag hadde lagt av seg raske punk-låter, fikk seg en positiv overraskelse denne gangen. Her var det et flertall av raske, slamrende låter med Ginns særegne, atonale gitarer i front sammen med Rollins.

Tekstene handlet stort sett om det samme som tidligere, men Rollins hadde utviklet seg både som tekstforfatter og sanger. Noen skjønnsanger var han fortsatt ikke, og heller ikke en dypsindig lyriker, men han hadde evnen til å raspe ut beske linjer om det han så rundt seg av elendighet og urettferdighet, på et vis som traff tidsånden. Og han var sintere enn noensinne. My Ghetto var noe av det mest infernalske bandet noen gang hadde liret av seg, der den hamret i vei, voldsomt og kaotisk. Rat’s Eyes var mer kontrollert, men ikke mindre treffende med sitt seige, onde stuk, som sendte tankene til tidlig doom metal.

Rating: 8/10