Eno & Hyde – High Life (Warp cd, 2014)

1)Return; 2) DBF; 3) Time To Waste It; 4) Lilac; 5) Moulded Life; 6) Cells & Bells

To måneder etter Someday World var Brian Eno og Karl Hyde tilbake med High Life. De hadde funnet tonen under arbeidet med Someday World, og i stedet for å bruke tid på å promotore det albumet, prioriterte de å lage mer musikk sammen. Heldigvis endte ikke High Life opp som en svak kopi av forgjengeren. Tvert imot, High Life var mer vellykket.

Someday World var hovedsakelig et popalbum med konvensjonelle sanger, som hadde tydelig signaturer gjennom Enos kunstpop, Hydes elektroniske rockvarianter og begges sans for afrikansk musikk. High Life var løsere, og spilte som den improviserte storebroren til forgjengeren. Denne gangen var de to mindre opptatt av vers og refreng, og dyrket heller en en jambasert, ekspresjonistisk og improvisert popmusikk, med tung inspirasjon fra afropop og funk. Det var lite vanlig sang å finne. Da vokalen var å høre var den gjerne begravd i lydbildet. Denne tilnærmingen ga musikken luft å puste fritt i, og fire av sporene strakk seg ut til mellom syv og ni minutter. Heldigvis var det stort sett hektende og fengende tema som fikk lov å utvikle seg. Musikken opplevdes i større grad enn sist som spilt, med et livlig og livsbejaende uttrykk. Hyde trakterte gitar og bass, mens Eno som vanlig jukset med gitarer, synthesizere og keyboards. Begge sang, selv om vokalen som nevnt ikke var et sentralt element. De to hadde med seg Fred Gibson og Leo Abrahams på bass, trommer, keyboards og annet. High Life la igjen et bilde på netthinnen av et fett lite band, noe det var lenge siden Enos musikk hadde gitt inntrykk av.

Det bærende instrumentet var Karl Hydes gitar, med fenomenalt spill platen gjennom, som regel basert på en funkfigur eller afropop. Rundt gitarene ble det vevet en kompleks rytmisk infrastruktur, som ga ble musikken et mykt gyng. Alt hvilte på repeterende bass- og trommefigurer, som ble marinert i keyboards og synthesizere. Det var tilstrekkelig med mothaker i musikken til at den aldri ble kjedelig. Det var lett å kjenne igjen elementer fra Talking Heads i full fyr, My Life In The Bush Of Ghosts, Here Comes The Jets og de mest bastante partiene på Second Toughest In The Infants.

High Life hadde kun seks spor, men alle hadde mye for seg. Det funky åpningssporet Return var aller best. Her var det første som møtte lytteren en insisterende gitar, som sakte, men sikkert fikk hjelp av rytmeseksjonen og Hydes melankolske stemmeøvelser i dypet av miksen. Det dro seg til sakte, men sikkert og etter nøyaktig ni minutter satt jeg blid og svett tilbake. Hvordan klarte de eldre herrene dette?

DBF fulgte, med stram, edgy blodfunk over fire minutter. Den befant seg i samme jungel som mesterverket My Life In The Bush Of Ghost fra drøyt tretti år tidligere. Time To Wait var mer naken, med vokal av Marianna Champion. Stemmen var prosessert og bearbeidet, og vaklet frem over Hydes repetitive gitarfunk. Den vrengte og vred seg frem over nesten ni minutter, hvor galskapen etter hvert ble sluppet slippes løs via keyboards og diverse ulyd frembrakt av Eno, mens gitaren upåvirket drev alt fremover, fremover.

Lilac var også et monster, og løftet albumet over i den kortere Moulded Life, som var en elektronisk øvelse. Her møtte funkgitar elektronisk perkusjon og skjebnetung synthesizer. Til slutt lå den rolige, langstrakte Cells & Bells, hvor Eno og Hyde sang sammen, over et bevegelig elektronika-landskap.

Rating: 8/10