Ash – Nu-Clear Sounds (Infectious cd, 1998)

1) Projects; 2) Low Ebb; 3) Jesus Says; 4) Wildsurf; 5) Death Trip; 6) Folk Song; 7) Numbskull; 8) Burn Out; 9) Aphrodite; 10) Fortune Teller; 11) I’m Gonna Fall

Med 1977 fik Ash suksessen midt i fleisen, med en boomerang av problemer i retur, hvor den største var Tim Wheelers skrivesperre. De to hektiske årene etter debutalbumet hadde ikke gitt mye rom for å komponere nytt materiale, men til slutt falt brikkene på plass, og i oktober 1998 forelå Nu-Clear Sounds. Årene på slutten av nittitallet var virkelig gode år for salg av fysisk musikk over disk, og platebutikkene i spesielt UK tok grådig imot en ny plate fra de irske ynglingene. Så viste det seg at salget gikk tregere denne gangen, selv om det ikke var en katastrofal svikt. Nu-Clear Sounds nådde 7. plass i UK, og solgte etter hvert til gull. Det ble sluppet to singler fra platen, Jesus Says og Wildsurf, som nådde henholdsvis 15. og 31. plass, og også ble hits hjemme i Irland.

Ash hadde blitt utvidet til en kvartett siden sist. Wheeler følte behov for en ekstra gitarist, spesielt under konserter. Charlotte Hatherely var først assosiert medlem, før hun ble fast medlem. 19 år gamle Hatherley hadde tidligere vært med i Nightnurse, som aldri kom lenger enn til tre singler og et uutgitt album. Hun var en del av Ash i nesten 10 år før hun sluttet i 2006. Hun ga ut flere soloalbum, både før og etter tiden med Ash, og livnærte seg senere som turnemusiker for blant andre Bryan Ferry og Bat For Lashes.

Nu-Clear Sounds ble spilt inn i Rockfield Studios i Wales, som helt fra sekstitallet hadde vært et yndet sted for en nesten endeløs rekke artister. På nittitallet benyttet blant andre XTC, Paul Weller, Teenage Fanclub, Oasis, Paradise Lost og Manic Street Preachers seg av studioet. Produsenten fra debuten, Owen Morris, var med denne gangen også, i tillegg til Chris Kimsey, som var ny siden sist. Kimsey hadde jobbet med blant andre The Rolling Stones, Killing Joke, Marillion og The Cult.

Ash gikk i studio med formål om å lage en plate med garasjerock og hard rock, inspirert av New York Dolls, The Velvet Underground og The Rolling Stones cirka 1970/71. Kvartettens ungdommelige og friske oppsyn hadde gjort det fristende for media å klistre dem tett opp til tidens boyband, noe som irriterte Wheeler grenseløst. Irritasjonen var lett å forstå, det var fullstendig meningsløst å sette rockebandet Ash i bås med syngende deodoranter fra USA og UK. Nu-Clear Sounds skulle være en løsrivelse fra dette. Platen fremstod likevel ikke som spesielt forskjellig fra debuten. Her var det den samme miksen av kontant rock og folk-inspirerte ballader. Lydbildet var dominert av kraftige gitarer, med gode doser forvrenging og feedback i miksen. Dessverre tok iveren etter å lage rabalder flere ganger overhånd, med det resultat at musikken ikke fikk anledning til å puste. Ash raste gjennom sangene, som tidvis led under et tett og klamt lydbilde, som gjorde at man satt igjen med en følelse av fatigue da det hele var over, til tross for at platen ikke var spesielt lang.

Inspirasjonen fra de påståtte forbildene var ikke spesielt lett å høre, bortsett fra på søte I’m Gonna Fall, som minnet svært om Velvetsklassikeren Sunday Morning. Bortsett fra det vellykkede tyveriet minnet Ash på Nu-Clear Sounds mest om kontemporære artister som Pixies, Foo Fighters, Oasis og The Wildhearts.

Mens debuten hadde en perlerekke av flotte sanger, snek det seg denne gangen inn noen transportetapper. Ujevnheter til tross, Nu-Clear Sounds hadde også en porsjon sterke øyeblikk. Jesus Says var en bastant garasjerocker med tilsnitt av klassisk rock, og vel så god som det friskeste på debuten. Low Ebb var en tung ballade, hvor ungdommelig uskyld piplet frem mellom de skurrende gitarene. Den pop-uskyldige Folk Song var ikke stort dårligere, og Wheeler hadde i det hele tatt best grep på det rolige materialet denne gangen.

Rating: 6,5/10