Jeff Beck – Wired (Epic LP, 1976)

1) Led Boots; 2) Come Dancing; 3) Goodbye Pork Pie Hat; 4) Head for Backstage Pass; 5) «Blue Wind; 6) Sophie; 7) Play with Me; 8) Love Is Green

Jeff Beck fikk blod på tann etter suksessen i 1975 og ville følge opp Blow By Blow raskt. Han tok med seg produsent George Martin, tangentmann Max Middleton og trommeslager Richard Bailey videre. I tillegg kom det til nye musikere. Og det var ikke hvem som helst som ble med på Beck-laget. Narada Michael Walden (trommer på fire låter) og Jan Hammer (synthesizer) hadde begge vært med i Mahavisnhu Orchestra, og bassist Wilbur Bascomb hadde spilt med blant andre James Brown.

Særlig Walden og Hammer satte sitt preg på Wired. Beck hadde ingen egne låter med denne gangen. Walden komponerte fire av åtte. Hammer hadde riktignok med kun en, men dominerte til gjengjeld lydbildet med sine synthesizere. Bascomb og Middleton bidro med en låt hver. I tillegg var det plass til en versjon av Charles Mingus’ Goodbye Pork Pie Hat.

Wired var en nær slektning av Blow By Blow. Begge platene inneholdt tidstypisk jazz fusion, med Becks gitar som sentralt soloinstrument, og begge var lett tilgjengelige for et stort publikum, med korte, melodiøse låter og en kombinasjon av groovy rytmer og ballader. Beck lente seg tungt på Hammers evner som arrangør og musiker, og på Waldons funky spill, som var hakket mer sofistikert enn Baileys. Hammers tangenter ble aldri for dominerende, Becks gitarer var fortsatt sjefen i lydbildet, men hans innsats ga Wired en egen identitet som gjorde at den skilte seg litt fra forgjengeren. I tillegg ga Waldon musikken en ekstra propell med spillet sitt. Som komponist balanserte han tidvis på kanten til det søtladne, uten noen gang å falle helt over i det banale, selv om det var nære på i balladen Love Is Green, som ble reddet av Becks gitarspill, som fortsatt var av en annen verden, enten han spilte lange, følsomme toner eller rev av seg funky riff.

Max Middletons Led Boots åpnet ballet, og var en funky hyllest til Led Zeppelin. Den bød på drivende samspill mellom Hammer og Beck, og platens beste prestasjon fra Walden, med ulidelig fett trommespill. Come Dancing var ikke dårligere, om enn noe mer behersket, men fortsatt funky så det holdt, og med kule blåsere fra en ukreditert blåserrekke. Et tredje høydepunkt var versjonen av Goodbye Pork Pie Hat. Her viste Beck seg frem som balladetolker, og satte sin egen signatur på en av Mingus største bragder. Det er få som vil påstå at noe kan overgå originalen, men Beck gjorde en versjon som hadde stor egenverdi. Wilbur Bascombs Head For Backstage Pass avsluttet side en, som en groovy ettertanke, dominert av komponistens solospill på bassen. Her viste trommeslager Bailey at også han kunne fyre opp en beat.

Side to var ikke like sterk, men åpnet fint med Hammers Blue Wind, hvor Becks gitarspill og Hammers gjesteopptreden på trommer dro uttrykket mot rock. På Sophie var de trygt tilbake i fusion, på en låt som ble langdryg. Da lyktes gjengen bedre med gyngende Play With Me, med Hammers synthesizer gneldrende i front. Avslutningen med Love Is Green ble, som nevnt, litt slapp, men hverken den eller den halvt tilfredsstillende Sophie var til hinder for at Wired var vellykket, om enn et lite knepp mindre så enn forgjengeren.

Rating: 7,5/10