Black Flag – Live ’84 (SST kassett, 1984)

1) The Process Of Weeding Out; 2) Nervous Breakdown; 3) I Can’t Decide; 4) Slip It In; 5) My Ghetto; 6) Black Coffee; 7) I Won’t Stick Any Of You Unless And Until I Can Stick All Of You; 8) Forever Time; 9) Fix Me; 10) Six Pack; 11) My War; 12) Jealous Again; 13) I Love You; 14) Swinging Man; 15) Three Nights; 16) Nothing Left In­side; 17) Wound Up; 18) Rat’s Eyes; 19) The Bar

26. august 1984 spilte Black Flag på The Stone i San Francisco. Konserten ble tatt opp og gitt ut på kassett i desember samme år. Hvorfor det formatet ble valgt vites ikke. Det kan skyldes kvaliteten på opptaket, eller at det ble for dyrt å presse herligheten på vinyl. Det ville nemlig vært snakk om en dobbel-LP, da opptaket var 75 minutter langt.

I 1998 ble Live ’84 utgitt på cd. I den forbindelse foretok Greg Ginn en skikkelig gjennomgang av opptaket. Jeg har ikke hørt kassett-utgaven, som det var mange som klaget over lydkvaliteten på, men cd-en låt utmerket, og fanget Black Flag fra scenen på ypperlig vis. Bandet dundret gjennom 19 låter, låter som for det meste var hentet fra Slip It In og My War, med noen unntak, som Six Pack og Jealous Again. Og de innledet med den lange, instrumentale The Process Of Weeding Out. Det ble senere tittelsporet på EP-en bandet ga ut september 1985. Den viste hvor langt de fire hadde klart å komme med miksen av tungrock, punk, jazzrock og King Crimson cirka Red.

I 1984 var Black Flag som tidligere nevnt langt mer enn et tradisjonelt hardcoreband. Det inntrykket ble bekreftet av bildet på omslaget. Ginn og Rollins hadde latt håret gro, og Bill Stevenson hadde sågar anlagt et solid skjegg. Kiera hadde kort guttefrisyre og minnet mer om bassisten i et kunstrockband. Selv om bandet hadde utviklet seg musikalsk, hadde de beholdt den voldsomme, ustyrlige energien. Black Flag live i 1984 var fortsatt en skjellsettende opplevelse, en brutal og hissig demonstrasjon av hva rock kunne være. De var ypperlige musikere, og hadde ingen problemer med både å gjenskape studioversjonene fra scenen.

Rollins hadde en skremmende fremtoning. Han jazzet rundt på scenen kun iført shorts, med langt hår, muskuløs kropp og en haug med tatoveringer. Da man så og hørte ham på disse opptakene var det vanskelig å forstå at det var samme mann som i nyere intervjuer fremstod som en sjeldent imøtekommende, ydmyk og trivelig fyr. Hans voldsomme innsats gikk utover stemmebåndene, og han ble raskt hes og anstrengt. Det gjorde for så vidt ikke all verden, men understreket vel, som så ofte ellers, at konsertopptaket mest var en dokumentasjon av noe viktig som foregikk denne kvelden i San Francisco, og ikke så mye en plate som ble plukket ofte ut av hyllene. Skal jeg høre Black Flag velger jeg som regel studioalbumene.

En merkelig ting med opptaket, i hvert fall cd-utgaven, var mangelen på publikumreaksjoner. Det kan skyldes at det var få til stede, eller at Ginn mikset ned lyden av mobben. Ikke vet jeg. Men jeg vet at Live ’84 er et viktig historisk dokument.

Rating: 7/10