Fripp & Eno – Olympia, Paris, France May 28, 1975 (DGM 3Cd, 2014)

Cd 1: 1) Water on Water; 2) A Radical Representative of Pinsnip; 3) Swastika Girls; 4) Wind on Wind; 5) Wind on Water; 6) A Near Find in Rip Pop, Cd 2: 1) A Fearful Proper Din; 2) A Darn Psi Inferno; 3) Evening Star; 4) An Iron Frappe, 5) Softy Gun Poison; 6) An Index of Metals 7:21, Cd 3: 1) Test Loop I; 2) Test Loop II; 3) Loop Only a Radical Representative of Pinsnip; 4) Loop Only Wind on Water; 5) Loop Only a Darn Psi Inferno; 6) Loop Only Softy Gun Poison

Snakk om folkeopplysning! I 2014 ga DGM omsider ut det sagnomsuste opptaket fra Fripp & Enos konsert i Paris i mai 1975. Opptaket hadde vært tilgjengelig for nedlastning siden 2011, men det var det var først i 2014 at herligheten forelå i fysisk format, i en lekker boks med tre cd-er. Boksen inneholdt to cd-er med selve konserten, samt en med Enos tapeloops i ubearbeidet stand. Utgivelsen var musikkhistorisk viktig, da den dokumenterte en av få konserter duoen holdt med materialet fra (No) Pussyfooting og Evening Star.

I tillegg til at det var superinteressant å høre stoffet fremført fra scenen, ga opptakene en innsikt i hvordan publikum reagerte. I dag er det et relativt stort publikum som er skolert i alt fra droner til støy og langstrakte elektroniske lydmalerier. I 1975 var situasjonen en ganske annen. Rockeverden og den «seriøse» musikkverden levde mer adskilt. Det kan merkes på publikums utålmodige piping, jubel og klapping om hverandre. To store rockestjerner tok til scenen i fullt mørke, sittende på hver sin stol, og kjørte over publikum med seig, mørk dronemusikk, med innslag av både ambient og industri. Her var det ingen publikumsfrierier i form av prat med publikum. Det skal tillegges at det fantes andre som bedrev noe av det samme, særlig tyske kosmische hoder som Tangerine Dream, Cluster og Klaus Schulze. De var imidlertid ikke stjerner av formatet til Eno og Fripp, som hadde hatt stor kommersiell suksess med henholdsvis Roxy Music og King Crimson.

Først etter ti minutter hørtes det ut som om de to kom på scenen, og Fripps gitar trengte gjennom Enos loops og publikums surrende forventninger. Selv om mange sikkert ønsket at de to skulle «rocke ut», holdt de seg strengt til konseptet på platene. Det vil si at Eno produserte elektroniske tape loops og Fripp spilte gitar over og under det hele. Atmosfæren var isende kald og gloheit vakker om hverandre, og alltid uendelig fascinerende.

Det var lett å høre at musikken virkelig ble fremført, for uttrykket hadde en råskap og intensitet som ikke fantes på studioversjonene. Fripp dro tidvis skikkelig til, med lange, seige og skarpe toner. Det var herlig lytting, selv om jeg nok foretrekker de opprinnelige, noe mer sofistikerte versjonene, om jeg må velge. Men det må jeg jo heldigvis ikke. Musikken som ble fremført denne kvelden i Paris var tidløs, og fikk enorm innvirkning på moderne musikk i de påfølgende femti årene.

Rating: 8/10