The Beatles – Anthology 3 (Apple 2cd, 1995)

CD 1: 1) A Beginning; 2) Happiness Is A Warm Gun; 3) Helter Skelter; 4) Mean Mr Mustard; 5) Polythene Pam; 6) Glass Onion; 7) Junk; 8) Piggies; 9) Honey Pie; 10) Don’t Pass Me By; 11) Ob-La-Di Ob-La-Da; 12) Good Night; 13) Cry Baby Cry; 14) Blackbird; 15) Sexy Sadie; 16) While My Guitar Gently Weeps; 17) Hey Jude; 18) Not Guilty; 19) Mother Nature’s Son; 20) Glass Onion; 21) Rocky Raccoon; 22) What’s The New Mary-Jane; 23) Step Inside Love/Los Paranoias; 24) I’m So Tired; 25) I Will; 26) Why Don’t We Do It In The Road; 27) Julia, CD 2: 1) I’ve Got A Feeling; 2) She Came In Through The Bathroom Window; 3) Dig A Pony; 4) Two Of Us; 5) For You Blue; 6) Teddy Boy; 7) Rip It Up/Shake Rattle And Roll/Blue Suede Shoes; 8) The Long And Winding Road; 9) Oh Darling; 10) All Things Must Pass; 11) Mailman Bring Me No More Blues; 12) Get Back; 13) Old Brown Shoe; 14) Octopus’s Garden; 15) Maxwell’s Silver Hammer; 16) Something; 17) Come Together; 18) Come And Get It; 19) Ain’t She Sweet (Rehearsal); 20) Because; 21) Let It Be; 22) I Me Mine; 23) The End

Det tredje og siste kapittelet i Anthology-serien tok for seg perioden fra The White Album (1968) til og med Let It Be (1970). En uhyre spennende og produktiv periode i bandets historie, som også var preget av krangel og tidvis sur stemning, der The Beatles sakte, men sikkert skled mot oppløsningen.

Anthology 3 var den klart mest interessante av de tre utgivelsene. Det var mye mer uutgitt materiale her enn på de to forgjengerne. Her var det sanger som The Beatles aldri ga ut og ting som dukket opp på medlemmenes soloalbum. Det skal legges til at Anthology 3 på langt nær tok med seg alt tilgjengelig materiale. I forbindelse med de omfangsrike 50-års jubileumsbokssettene som har blitt utgitt for å feire The White Album og Abbey Road, har det blitt «frigjort» mye mer enn det som var å finne på Anthology 3. Særlig var The White Album-boksen befriende. Her var det tatt med mer eller mindre komplette Esher-demoene, innspillingene The Beatles gjorde etter turen til India, hvorfra de reiste hjem med kofferten full av nye sanger. På Anthology 3 ble det kun tatt med seks sanger fra disse innspillingene.

Paul McCartneys Junk og Teddy Boy dukket senere opp på hans første og selvtitulerte soloalbum, som ble utgitt i april 1970, faktisk før The Beatles siste album Let It Be, som ble sluppet i mai samme år. Junk var en vakker ballade, og et av de bedre sporene på debutalbumet. Demoen som var tatt med på Anthology 3 var fra mai 1968, med kun McCartney på akustisk gitar og sang. Teddy Boy hadde også balladeform. Den hadde McCartneys selvsagte melodiøsitet, men var ikke hans største øyeblikk. Innspillingen var fra januar 1969, med hele The Beatles på plass.

McCartney sparket liv i karrieren til The Iveys, som ble til Badfinger, med Come And Get It. Demoen fra juli 1969 var tett på det endelige resultatet, som også var produsert av McCartney. På demoen spilte han alle instrumenter selv. Sangen holdt god McCartney-klasse, og gikk til topp fem i UK. Han ga også Step Inside Love til Cilla Black. The Beatles gjorde aldri den ferdig for egen kjøl, og versjonen som ble tatt med på Anthology 3 var veldig uferdig.

Også George Harrison presenterte sanger som skulle dukke opp på soloplater. All Things Pass, tittelsporet på hans formidable solodebut, var med i en demoversjon fra februar 1969. Her var Harrison alene med vokal og elektrisk gitar. Det var en vakker sang, også i demoversjon, og en oppsummering og avslutning av det som har vært; et lament over The Beatles. Undertegnede bekjent spilte aldri bandet inn denne, ikke en gang som demo. Not Guilty derimot brukte de mye tid på, i forbindelse med innspillingen av The White Album. Den bitre teksten ble til slutt for mye for de andre medlemmene og sangen ble utelatt fra dobbeltalbumet. Den dukket opp igjen i 1979, på Harrisons album av året.

John Lennon hadde også bidra på Anthology 3 som ikke hadde vært å høre tidligere. What’s The Mary Jane var heldigvis inkludert. Den dypt eksperimentelle låten var Lennon og Yoko Onos verk, med litt hjelp fra George Harrison på akustiske gitarer og Mal Evans på lydeffekter. Det startet ut i en slags viseform, før det skled ut i et formløst rabalder, som slett ikke var uten sjarm, der Yoko skrek og Lennon flirte skjevt. Den kom ikke med på The White Album, og det var tross alt ikke vanskelig å forstå at Revolution ble foretrukket.

I forbindelse med innspillingen av Let It Be dro The Beatles gjennom en del gamle favoritter. Rock & roll, femtitalls pop og annet ble gjenstand for deres behandling. Anthology 3 tok med seg noe av dette materialet, blant annet en medley med Rip It Up/Shake Rattle And Roll/ Blue Suede Shoes og den gamle Buddy Holly b-siden Mailman, Bring Me No More Blues. Det var fornøyelig lytting, men ikke mer enn så. Da var diverse demoer og prøveopptak av sanger som endte opp på The White Album, Abbey Road og Let It Be mer tilfredsstillende lytting. Selv om de endelige versjonene var å foretrekke, var det en sann svir å høre disse forsøkene, som en understreking av bandets genialitet, og anledningen til å høre disse evige sangene i andre versjoner.

Et stort minus var at den legendariske 27 minutters versjonen av Helter Skelter ikke dukket opp, og heller ikke på den nevnte jubileumsboken til The White Album. Hva med en egen utgivelse med den og Carnival Of Light? Jeg hadde stilt meg i kø umiddelbart.