The Mothers Of Invention – Freak Out! (MGM 2LP, 1966)

1) Hungry Freaks, Daddy; 2) I Ain’t Got No Heart; 3) Who Are The Brain Police?; 4) Go Cry On Somebody Else’s Shoulder; 5) Motherly Love; 6) How Could I Be Such A Fool; 7) Wowie Zowie; 8) You Didn’t Try To Call Me; 9) Any Way The Wind Blows; 10) I’m Not Satisfied; 11) You’re Probably Wondering Why I’m Here; 12) Trouble Every Day; 13) Help I’m A Rock; 14) The Return Of The Son Of Monster Magnet

Afroamerikaneren Tom Wilson opplevde våren 1966 å være produsent for to av tidenes sterkeste og viktigste debutalbum, omtrent samtidig. Det er utrolig å tenke på at han produserte både The Velvet Underground & Nico og Freak Out! Etter at de to albumene kom ut, var alt mulig i den nye rocken; dørene til avantgarde, jazz, improvisasjon og alle andre inspirasjonskilder var nå åpnet.

Hvordan Tom Wilson klarte å håndtere unge løver som Lou Reed, John Cale og Frank Zappa, vites ikke. Kanskje hjalp det at han angivelig tok LSD under innspillingene. Dessuten var han ingen nybegynner. Han hadde jobbet med blant andre Sun Ra, Cecil Taylor, Simon & Garfunkel og ikke minst Bob Dylan. En mann som hadde vært involvert i Bringing It All Back Home og Like A Rolling Stone hadde naturligvis en god porsjon selvtillit.

Tom Wilson skjønte raskt at Frank Zappa og The Mothers of Invention ikke var det bluesbandet han hadde forestilt seg, og han ble etter hvert entusiastisk over det unge geniet Zappa. Zappa, det største geniet amerikansk populærmusikk har frembrakt, rakk å gjøre utrolig mye før han døde kun 53 år gammel. Han utforsket rock, doo-wop, jazzrock, moderne klassisk og mye annet, alltid med et satirisk blikk på det amerikanske samfunnet. Ingen ble spart, heller ikke hans egen generasjon. Han gikk tidvis over i nedrig griseprat og toaletthumor, som ikke alltid var passende for hans enorme talent. Noen ganger var ironien og sarkasmen hans så skarp at den ble en liten, vond nøtt som mest av alt skadet ham selv. Dette er likevel ikke til hinder for å kunne nyte hele hans enorme katalog, som på nåværende tidspunkt består av mer enn 130 utgivelser, hvorav over halvparten har kom ut etter hans død. Mannen hadde et enormt arkiv med uutgitt materiale, som muilgens bare Prince kan matche.

Da Frank Zappa og The Mothers of Invention gikk i studio i Hollywood for å spille inn Freak Out! hadde alle musikerne, Zappa inkludert, mange års erfaring. Han fikk sitt første instrument i 1956, 16 år gammel, og hadde laget musikk siden den gang. Mange av hans tidligste innspillinger har blitt utgitt på diverse samleplater. The Mothers of Invention, bandnavnet som møtte lytterne på albumomslaget, bestod av en snedig samling originale musikere. De fleste ble riktignok byttet ut i løpet av noen år, ettersom Zappas krav til tekniske ferdigheter økte, men på de første platene passet gjengen perfekt. Bandet bestod av Frank Zappa (gitar, vokal), Jimmy Carl Black (trommer, perkusjon), Ray Collins (vokal, munnspill, tamburin), Roy Estrada (bass, gitarrón, sopranvokal) og Elliot Ingber (gitar). I tillegg deltok et stort orkester på deler av innspillingene, og noen studiomusikere var innom, blant andre Wrecking Crew-bassist Carol Kaye og en ukreditert Dr. John. Ifølge legenden fikk Dr. John nok i løpet av svært kort tid og forlot pianoet uten at noen merket det.

Freak Out! var rockens andre store dobbeltalbum, etter Dylans Blonde on Blonde, som ble utgitt 20. juni 1966. Freak Out! fulgte uken etter. Albumet var en storslått, sarkastisk og sint kommentar til amerikansk livsstil generelt, og populærkultur spesielt. Dette gjennomsyret tekstene, bildene på omslaget og musikken. I tillegg var det en viss sårhet å merke i flere av låtene, der Zappa sørget over sitt havarerte ekteskap. Han hadde giftet seg som 21-åring, men ekteskapet varte bare noen få år.

Freak Out! var den første anledningen Zappa fikk til å realisere sine ideer, og det var ikke småtteri som opptok ham. Han elsket doo-wop og femtitallets pop. Han hadde dyrket blues på gutterommet sammen med barndomsvennen Don Van Vliet, også kjent som Captain Beefheart. Han var også interessert i jazz og avantgarde, og var stor fan av komponisten Edgar Varèse. Alt dette samlet han på Freak Out!

Freak Out! var «et spill i to omganger». Det første albumet bestod av 11 sanger på mellom to og tre minutter. Sangene på side én og to var inspirert av popmusikk, doo-wop, rock & roll og blues. På side tre og fire beveget musikken seg inn i avantgarde-territorium. Zappa skrev sanger som tidvis nærmet seg pastisjer, som i doo-wop på «Go Cry on Somebody Else’s Shoulder» og tidlig sekstitallspop på «Wowie Zowie». Likevel hadde så godt som alle låtene originale vrier, arrangementer og en skarp brodd. Sammen skapte musikerne en unik sangsyklus, der Zappa vrengte på rock og pop og sjikanerte et samlet USA, nesten uten at noen merket det. «Who Are the Brain Police?» var det sporet som gikk lengst ut, og kunne kanskje passet sammen med materialet på side tre og fire. Teksten fikk undergrunnkulturen til å omfavne The Mothers of Invention. Mange trodde at den fullstendig trippende sangen var innspilt under påvirkning fra LSD, men Zappa var en beinhard motstander av rusmidler. Den eneste som var ruset i studio var Wilson.

Motherly Love, You Didn’t Try to Call Me, Any Way the Wind Blows, You’re Probably Wondering Why I’m Here og Hungry Freaks, Daddy var perfekte små rockesanger for sin tid, og de har tålt tidens tann veldig godt. Frank Zappa hadde evnen til å riste løs popperler når han ønsket det, noe han allerede beviste her. Det var mye å hente i alle sangene, og hans talent for å arrangere åpenbarte seg allerede på Freak Out!

Albumets mest direkte politiske sang, Trouble Every Day, åpnet side tre. Det var en mektig, røff bluesrocker med en tekst om hvordan problemene hopet seg opp i sekstitallets USA, med opprørene i LA som tema. Selv om Ray Collins stod for mye av vokalen, var det Zappa som stod for den største sangprestasjonen på nettopp Trouble Every Day, med en besk, irritert fremføring. Dette tok freaks og hipstere til seg, og de elsket gruppa. Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før Zappa ga hippiebevegelsen og hele undergrunnkulturen en solid langfinger.

Resten av Freak Out! bestod av to viltre, avantgardistiske utskeielser. Først den tredelte suiten Help I’m a Rock, som tråkket frem på en autistisk beat – her må Can og andre krautrockere ha lyttet nøye – og avsindig vokalimprovisasjon. Det var som et besøk på galehuset, der Frank ropte i den ene høyttaleren og Collins i den andre. Den avsluttende delen, It Can’t Happen Here, var doo-wop fra helvete, spilt baklengs av et fyllesykt jazzensemble. Noe slikt hadde ingen hørt før, og her eksploderte avantrocken for all tid.

Hele side fire var dekket av The Return Of The Son Of Monster Magnet, et stykke Zappa irriterte seg over at han ikke fikk fullført, da plateselskapet nektet å finansiere nødvendig tid og utstyr. Stykket holdt seg med et rytmespor hentet fra rocken, men det var også hele ankringen den fikk. Stemmeopptak, atonalt piano (spilt av Dr. John) og generell galskap supplerte rytmene, i det som ble fri rock ingen hadde hørt før. Det hele endte i ren vokalgalskap. På The Return of the Son of Monster Magnet dukket Suzy Creamcheese opp for første gang. Hun het egentlig Jeanne Vassoir, og det var hennes stemme som dukket opp på Freak Out! Suzy hadde også et brev trykket på omslaget, et brev Zappa skrev selv. Karakteren dukket senere opp på flere album og konserter, men da spilt av andre kvinner.

Freak Out! er en av de mest betydningsfulle platene som er utgitt.

Rating: 10/10