Black Flag – In My Head (SST LP, 1985)

1) Paralyzed; 2) The Crazy Girl; 3) Black Love; 4) White Hot; 5) In My Head; 6) Out Of This World; 7) I Can See You; 8) Drinking And Driving; 9) Retired At 21; 10) Society’s Tease; 11) It’s All Up To You; 12) You Let Me Down

I oktober 1985, et halvt år etter Loose Nut, og kun èn måned etter det instrumentale mellomspillet The Process Of Weeding Out, var det klart for Black Flags femte studioalbum. I 1986 sa bandet takk for seg, og det dukket ikke opp nye studioinnspillinger før i 2013, da Greg Ginn fant det for godt å gi ut den katastrofale What The… under Black Flag-navnet, og på den måten stille katalogen deres i forlegenhet.

Deler av In My Head ble spilt inn før Loose Nut og The Process Of Weeding Out. Plaen ble til i forskjellige studioøkter fra oktober 1984 til mars 1985. Opprinnelig hadde Ginn syslet med tanken om å bruke låtene på In My Head på et soloalbum, men da Rollins fikk los og skrev tekster til instrumentalmusikken, ble et nytt Black Flag album i stedet.

In My Head var den musikalske tvillingen til Loose Nut. Musikken var en konsolidering av det gruppa hadde bedrevet opp til da; en destillert, grim rockemusikk i skjæringspunktet mellom hardcore, sludge, heavy metal og støyrock. De 12 låtene, som Black Flag brukte «hele» 47 minutter på å kjøre gjennom, varierte fra kjappe skudd til seige avrivinger, uten noen gang å falle helt ned i metalen fra side 2 på My War. Produksjonsverdiene hadde blitt hevet på Loose Nut, og In My Head hadde mye av den samme skarpe, klare lyden, uten at det var musikk for dyr hi-fi av den grunn. Rytmeseksjonen med Stevenson og Roessler stampet og svingte om hverandre, og la et perfekt grunnlag for Ginn å gitar-herje over. Han kombinerte som vanlig tonale, gnurete passasjer med metal og hardcore riff, og hadde fortsatt energi og oppfinnsomhet til å fylle et dusin nye låter med unikt spill. Ginns ettermæle som gitarist er dessverre skadet av alle de utilgjengelige (og noen ganger kjedelige) skronk-prog-jazzrock platene han lagde senere i forskjellige prosjekter. Han bør huskes som en av hardcorens store gitarister, med sitt unike spill.

Over det sedvanlige, vanskelige rabalderet gneldret Henry Rollins ut et knippe tekster der han mer enn noen gang så innover, med søkelys på egne demoner og problemer, og ikke minst hans (problematiske) relasjoner til andre mennesker. Han var ikke lenger like opptatt av «The Man» og samfunnsstrukturer. Stemmen hans lå litt lavere miksen i enn tidligere, noe som forsterket opplevelsen tekstene skapte av en mann som kjempet mot sine egne vonde krefters overmakt.

Alt ble avlevert med samme intense energi og beksvart sinne, samtidig som uttrykket ga musikken smak av ekte levd liv; om det ikke var livsbejaende musikk, var det sanger her som inspirerte til å ta tak i egen hverdag. Blant høydepunktene var den bleke Paralyzed, den skrudde Black Love og ikke minst det klassiske tittelsporet In My Head, som nærmest travet i vei (hardcoretrav?) under Rollins’ invitasjon til å titte inn i hans brennende hjerne.

In My Head opplevdes (særlig etter en viss tid) som en naturlig endestasjon for Black Flag. Det var vanskelig å se for seg en musikalsk vei videre for gruppa. På tross av at platen var veldig vellykket, intens og fengslende, virket det ikke som om det var så mye mer å klemme ut av formatet. Black Flags syv år (1979-1986) hadde vært preget av utålmodighet og sprenging av musikalske rammer, og nå var det mulig å merke en viss slitasje, en svak smak av stanging mot en musikalsk vegg, som ga et ekko av tidligere bragder som tilbakemelding. Men først og fremst var In My Head et kraftfullt stykke moderne undergrunnsrock, med en av bandets beste samling låter siden debuten.

Rating: 8/10