Jeff Beck – There & Back (Epic LP, 1980)

1) Star Cycle; 2) Too Much to Lose; 3) You Never Know; 4) The Pump; 5) El Becko; 6) The Golden Road; 7) Space Boogie; 8) The Final Peace

Mellom 1968 og 1977 ga Jeff Beck ut syv album. Deretter tok han det betydelig roligere, hvert fall hva gjaldt utgivelser. Mellom 1977 og 1985 ga han kun ut et album, There & Back, i 1980. Musikken ble spilt inn i London i løpet av 1979, i The Whos studio. Beck produserte selv sammen med Ken Scott. Scott hadde en imponerende merittliste som tekniker og produsent, og hadde jobbet med blant andre The Beatles, Elton John, David Bowie, Van Der Graaf Generator, John Lennon og George Harrison.

Det startet sterkt med tungt elektroniske Star Cycle, et av de mest vellykkede samarbeidene mellom Beck og Jan Hammer. Den elektroniske, dansbare beaten var tidsriktig, og intense synthslynger fra Hammer bidro til å løfte frem Becks gitarspill. De tre første sporene var i det hele tatt dominert av Hammer, som komponerte og spilte keyboards. Star Cycle, Too Much To Lose og You Never Know hadde alle en kjølig, futuristisk atmosfære, hvor de to trakk på inspirasjon fra Gary Numan og Giorgio Moroder, iblandet Becks fusion ala Blow By Blow og Wired. Musikken nådde likevel ikke helt det samme spenningsnivået som på nevnte album, men representerte en frekk oppdatering av Becks lydbilde til åttitallet.

Simon Phillips slo trommer på hele platen, men på de resterende fem låtene var Hammer erstattet av Tony Hymas (keyboard) og Mo Foster (bass). Fire av de fem sporene var komponert av Hymas og Phillips. Becks eneste bidrag som låtskriver var den avsluttende The Final Peace. Den andre halvdelen av There & Back startet greit med The Pump, som var filmatisk, lett overfladisk og kommersiell instrumentalrock med et snev av fusion, og som ble en av Becks signaturlåter. Den ble brukt i ungdomsfilmen Risky Business (1983), en av få Tom Cruise-filmer man kan komme seg gjennom uten åndelig smerte og lidelse.

Resten av platen bestod av en blanding av polert, intetsigende fusion og boogie, fortsatt med et modernisert lydbilde, men ellers lite som tilsa at året var 1980 og ikke 1976. El Becko vekslet mellom melodramatisk jazzinspirasjon og trang boogie. The Golden Road var en florlett ballade, som passet best i en heis full av dresskledde forretningsfolk. Space Boogie hadde større energi og heftig gitarspill, men klarte aldri å riste av seg det formelpregede, og det var vanskelig å holde igjen et gjesp. Det avsluttende stemningsstykket The Final Peace maktet heller ikke å engasjere, og låt som hul sentimentalitet, med sin kombinasjon av Becks myke gitar og store flak av keyboards.

At Jeff Beck fortsatt var en god gitarist var det naturligvis ingen tvil om, men i stedet for å glede seg over spillet hans, ble man smått irritert over at han ikke brukte talentet sitt til noe mer fruktbart, som for eksempel å lage et helt album i stil med de tre første låtene.

Vurdering: 6,5/10