The Mothers Of Invention – Absolutely Free (Verve LP, 1967)

1) Plastic People; 2) The Duke Of Prunes; 3) Amnesia Vivace; 4) The Duke Regains His Chops; 5) Call Any Vegetable; 6) Invocation & Ritual Dance Of The Young Pumpkin; 7) Soft-Sell Conclusion; 8) America Drinks; 9) Status Back Baby; 10) Uncle Bernie’s Farm; 11) Son Of Suzy Creamcheese; 12) Brown Shoes Don’t Make It; 13) America Drinks & Goes Home

Absolutely Free ble spilt inn i løpet av ett døgn i november 1966, med The Mothers of Inventions daværende åtte-manns besetning. Elliott Ingber var ute siden sist, mens Billy Mundi (trommer), Don Preston (tangenter), Jim Fielder (gitar, piano) og Bunk Gardner (treblåsere) var kommet til. Fielder forsvant så raskt at han ikke engang ble kreditert på platen, men han bidro like fullt. Tom Wilson produserte, som sist.

Freak Out! ble ingen stor kommersiell suksess, med en 130. plass på listene, men ga bandet god oppmerksomhet og langt flere konserter enn tidligere. Likevel var det ikke nok til å få plateselskapet til å åpne sjekkheftet for mer studiotid. Dermed ble det kun 24 timer i studio. Zappa hadde imidlertid kjørt bandet hardt på forhånd, så det var en samspilt gjeng som gikk gjennom Absolutely Free i studio.

Absolutely Free fulgte i fotsporene til Freak Out!, med en kaotisk musikalsk miks, og satiriske tekster om det amerikanske samfunnet. Doo wop og femtitallspop var mindre fremtredende denne gangen, og det var ingen rene avantgardistiske stykker à la side tre og fire på Freak Out!. Denne gangen var alle musikalske inspirasjonskildene bakt inn i to sidelange «oratorier», to elleville stykker delt opp i låter med egne titler, men som måtte lyttes til i sin helhet for maksimalt utbytte.

Side én var titulert Absolutely Free (#1 in a Series of Underground Oratorios). Her kretset tematikken rundt grønnsaker generelt og svisker spesielt, intet mindre. Det ble snakket varmt om hvor bra svisker var for fordøyelsen og generell helse. Sviskene fikk sin prominente plass i The Duke Of Prunes, mens grønnsakenes generelle genialitet ble hyllet i den fantastiske Call Any Vegetable. Over på side to var det klart for The M.O.I. American Pageant (#2 in a Series of Underground Oratorios). Grønnsaker eller ikke, Absolutely Free var i stor grad en satire over det amerikanske samfunnet; dumme foreldre, fæle politikere og ungdom som gjorde dumme ting. President Lyndon B. Johnson fikk også sitt. Han ble parodiert i starten av Plastic People («My fellow Americans») og latterliggjort i Brown Shoes Don’t Make It, etter at den forfengelige LBJ hadde bommet på skovalget til sin grå dress.

På dette tidspunktet hadde Frank Zappa også møtt sitt livs store kjærlighet, Gail Slotman, hans kjære «pumpkin», som han blunket til i et av hovedsporene, Invocation & Ritual Dance Of The Young Pumpkin. Her fremførte The Mothers Of Invention i løpet av syv minutter et herlig stykke tidlig jazzrock mot frirock, med en av Zappas første skikkelige gitarsoli. Gail fikk senere kjælenavnet «Barking Pumpkin» på grunn av en usedvanlig røff røykhoste, men det er en annen historie. Foreløpig var Frank & Gail unge og frie, og Absolutely Free var en nådeløs dose avantrock, med impulser fra rock & roll, moderne klassisk musikk, lounge- og nattklubbmusikk, jazz og R’n’B. Platen var sjeldent underholdende lytting og full av varige øyeblikk, enten det dreiide seg om nevnte Call Any Vegetable, Invocation & Ritual Dance Of The Young Pumpkin, den hysteriske Amnesia Vivace eller suiten Brown Shoes Don’t Make It, der lytteren et øyeblikk trodde at selveste Captain Beefheart hadde dukket opp. Det hadde han ikke. Brown Shoes Don’t Make It strakk seg over syv minutter og tok turen innom rå bluesrock, tung Stravinsky-inspirasjon og generell galskap. Og så dukket selvsagt Suzy Creamcheese opp.

Zappa hadde allerede full kontroll på de musikalske virkemidlene han skulle benytte seg av resten av karrieren, og selv om Absolutely Free kunne virke kaotisk, ugjennomtrengelig og hysterisk ved første lytting, viste det seg etter hvert å være en plan med det hele. Platen var full av musikalske og popkulturelle referanser, og avdekket lag på lag av ideer og stemninger etter hvert som man ble bedre kjent med den. Den fortjener definitivt sin klassikerstatus, selv om den er litt inneklemt mellom Freak Out! og neste utgivelse fra Zappa og co.

Platen ble en moderat kommersiell suksess med en 41. plass i USA, noe som var en klar forbedring fra debuten.

Rating: 9/10