Death – Leprosy (Combat LP, 1988)

1) Leprosy; 2) Born Dead; 3) Forgotten Past; 4) Left to Die; 5) Pull the Plug; 6) Open Casket; 7) Primitive Ways; 8) Choke on It

Etter utgivelsen av Scream Bloody Gore flyttet Chuck Schuldiner hjem til Florida. Chris Reifert ble igjen i California, og dermed var det slutt for duo-utgaven av Death. Det var kanskje like greit, for Reifert startet opp Autopsy, et av de andre sentrale death metal-bandene som skulle gjøre seg gjeldende i den kommende storhetstiden for sjangeren.

Vel tilbake i Florida tok Schuldiner opp kontakten med sin gamle kamerat Rick Rozz. De to hadde spilt sammen tidligere. Rozz fikk med seg to av medlemmene i bandet sitt, Massacre, Terry Butler og Bill Andrews. Dermed ble Death en kvartett. Samarbeidet med Rick Rozz holdt kun i ett album, før Schuldiner sparket ham etter en strabasiøs turné med mye bråk. Heldigvis rakk de å spille inn Leprosy før samarbeidet tok slutt.

Med Leprosy startet også en parallell historie om death metal. På platen dukket nemlig Scott Burns opp for første gang. Burns skulle bli den mest sentrale produsenten innen death metal. Han var tekniker og/eller produsent på en rekke storverk med artister som Death, Deicide, Obituary, Atheist og Cynic, for å nevne noen. Burns opererte ut fra Morrisound Studios i Tampa, Florida, som ble eid og drevet av Morris-brødrene, og som ble det toneangivende studioet for death metal på 1990-tallet.

Med et omslag med en fryktinngytende tegning av en mann i munkehette mot en lyserosa himmel, illustrerte coveret tittelen, Leprosy (spedalskhet), til fulle. Albumet representerte enda et viktig steg i utviklingen av death metal. Leprosy var et fremskritt fra Scream Bloody Gore, selv om selve formatet fortsatt var intakt. Det var fremdeles en grovhogd, hardtslående mutasjon av den mest intense thrash-metalen som la grunnlaget for Deaths nyskapende death metal. Store doser klassisk Slayer var fortsatt en del av miksen, men denne gangen var det større vekt på melodiøse elementer og linjer. Også produksjonen var løftet noen hakk. Den var ikke polert, men definitivt klarere, uten at musikken mistet noe av sin tunge og iltre lyd. Platen ble en inspirasjon for mange band innen death metal og grindcore. Nøkkelen lå i trommeproduksjonen, som ga trommene en «levende» rå lyd, og ga uttrykket en livlig, analog følelse.

Musikken var for det meste skrevet av Schuldiner og Rozz sammen, og var, som forgjengeren, stappfull av enestående riff. Det skjedde mer her enn i hele katalogen til de fleste thrash- og death metal-band. De to komponerte rett ut fengende låter uten å ofre noe av tyngden. Death var et av få band i den aller tyngste klassen som fokuserte på minneverdige melodier i alt rabalderet, noe som fikk dem til å skille seg ut. Schuldiners vokal var hes og skrikende, men langt fra «cookie monster»-vokalene som senere skulle prege deler av sjangeren. Han var i stand til å bære materialet. Sanger som Open Casket, Born Dead, tittelsporet og Choke on It var klassikere innen sjangeren.

De hadde også evnen til å begrense seg. Åtte låter på 39 minutter var en perfekt dose, akkurat nok til at lytteren ville høre gjennom en gang til. Tekstene var fremdeles morbide beskrivelser av ting man helst ville slippe å tenke på, men med litt mindre fokus på tarmer og blod enn sist, uten at det gjorde noen stor forskjell. Uansett var ikke tekstene det viktigste, selv om de bygde opp under den tunge stemningen og ble tatt på alvor av mange unge fans.

Rating: 9/10