Creedence Clearwater Revival – Creedence Clearwater Revival (Fantasy LP, 1968)

1) I Put A Spell On You; 2) The Working Man; 3) Suzie Q; 4) Ninety-Nine And A Half (Just Won’t Do); 5) Get Down Woman; 6) Porterville; 7) Gloomy; 8) Walk On The Water

Da The Summer of Love og psykedelia tok grep om ungdomskulturen USA i 1966 og 1967, var det få som så for seg at et barband fra El Cerrito, på «feil» side av San Francisco-bukta, skulle bli et av verdens største rockeband og levere noen av historiens mest slitesterke sanger.

Brødrene John (sang, sologitar) og Tom Fogerty (rytmegitar), Stu Cook (bass) og Doug Clifford (trommer) slo gjennom i 1968, som Creedence Clearwater Revival (CCR). De hadde holdt det gående siden 1959, da de startet som The Blue Velvets, med Tom Fogerty som vokalist og leder. I 1961 og 1962 ga The Blue Velvets ut tre singler, uten å oppnå særlig suksess. I 1964 fikk de kontrakt med Fantasy Records, et selskap som for det meste ga ut jazz. Den avtalen ble senere et mareritt for John Fogerty, noe han dokumenterte grundig i sin solokarriere. Med Fantasy i ryggen byttet bandet navn til The Golliwogs, inspirert av en tøydukke fra amerikansk barnelitteratur, som kunne assosieres med rasisme. Det var tvilsomt om dette var i tankene til bandmedlemmene, som senere vist et unikt grep om amerikansk tradisjonsmusikk, inkludert afroamerikanske sjangere. Til tross for navnebyttet og en rekke singler frem til 1967, uteble suksessen.

John Fogerty forstod at noe måtte gjøres, og tok grep om låtskrivingen og den musikalske retningen. Han beveget seg bort fra tradisjonelle kjærlighetslåter og begynte å skrive historier basert i virkeligheten. Han dro musikken mot elektrisk Chicago-blues, Stax soul, Bakersfield-country og tradisjonell rock & roll, samtidig som han insisterte på mer øving. Dette skulle være en jobb; både han og Tom hadde familie som trengte brød på bordet. Forvandlingen var fullført da de byttet navn til Creedence Clearwater Revival i januar 1968. Navneskiftet reflekterte en forståelse av at de måtte «hippe seg opp» – CCR var enklere å assosiere med band som Moby Grape, Grateful Dead og Jefferson Airplane enn det utdaterte The Golliwogs.

Selv om CCR alltid holdt seg tro mot amerikansk rootsmusikk, som en slags brødre av The Band, innså John Fogerty behovet for å gi noen konsesjoner til samtidens trender. Det gjorde han ved å «psykedelisere» Dale Hawkins’ 1958-hit Suzie Q, som ble CCRs store gjennombrudd, etter at den første singelen, Porterville, floppet. Suzie Q fylte begge sidene av syvtommeren (del 1 og 2) og nådde 11. plass i USA. Sangen presenterte John Fogerty som en av rockens største sangere, med en kraftfull stemme som behersket rock & roll, soul, blues og country. I CCRs versjon ble Suzie Q et lokomotiv, bygd på den gyngende rocken de ble så ble kjent for. Det forunderlige var at verken The Band (med unntak av Levon Helm) eller CCR hadde røtter i sørstatene, men likevel ble begge konsekvente formidlere av sørstatenes musikktradisjoner.

På debutalbumet strakk Suzie Q seg over nesten ni minutter, med psykedeliske innslag som «flytende» koring, stemme i telefon og lydeffekter. Pynten kunne ikke skjule at CCRs versjon var et swamp-monster, oppdatert til Marshall-riggenes tid.

CCR gjorde også stas på Screamin’ Jay Hawkins I Put A Spell On You, som åpnet platen og introduserte Fogertys særegne sang for et større publikum. For en vokalist! Fogerty fremstod som ekte og sjelfull, og unngikk fellen mange hvite «shouters» falt i, da de trodde at soul og blues handlet om å brøle mest mulig. I Put A Spell On You ble også gitt ut på singel, men nådde kun 58. plass. CCR skulle imidlertid slå kraftig tilbake med neste singel, fra deres neste album. Den tredje coverlåten var en versjon av Wilson Picketts 1966-hit Ninety-Nine And A Half (Just Won’t Do). Også den kom i en godkjent utgave, selv om den ikke hadde samme løft som de to førstnevnte.

De resterende fem sangene var komponert av John Fogerty, med hjelp fra broder Tom på Walk On The Water. Ingen av de egenkomponerte sangene var svake, men de nådde heller ikke samme nivå som coverlåtene. Seige Get Down Woman var platens svakeste, mens Walk On The Water og The Working Man ga en forsmak på det som skulle komme, nemlig fengende, oppdatert rock & roll for fest og moro. Porterville var best av de egne forsøkene, med utrolig vokal fra Fogerty. Sangen var en humørsyk, psykedelisk stomp (med baklengsgitarer), som hadde lånt mye fra Howlin’ Wolfs Spoonful.

Rating: 7,5/10