Creedence Clearwater Revival – Bayou Country (Fantasy LP, 1969)

1) Born On The Bayou; 2) Bootleg; 3) Graveyard Train; 4) Good Golly Miss Molly; 5) Penthouse Pauper; 6) Proud Mary; 7) Keep On Chooglin’

I et nydelig essay som fulgte med reutgivelsen av Bayou Country på cd i 2008, beskrev Joel Selvin, journalist i San Francisco Chronicle, hvordan John Fogerty slet med tunge tanker om at den søte suksessen CCR hadde fått smake med Suzie Q kunne være alt bandet skulle oppnå, og at han snart måtte gå tilbake til jobben som bilvasker. Fogerty bodde i en liten leilighet med kone og barn og slet med søvnløshet. I tillegg ønsket de tre øvrige bandmedlemmene både å komponere og synge sine egne sanger, og det var smått anarkistiske tilstander i bandet.

Historien om hvordan John Fogerty fant forløsningen for hva CCR skulle være, er en del av rockemytologien, men likevel sann nok. Han hadde ramlet over den overstyrte, krasse gitarlyden og de rumlende jungelrytmene som bandet hadde vært innom på Suzie Q, men som nå var foredlet til noe enda mer saftig, villere og unikt. Fogerty forkastet alle ambisjoner om å være med på den psykedeliske leken, og skapte, en egen stil: swamp rock – selv om han aldri hadde besøkt sørstatene. Det eneste som smakte av psykedelia denne gangen var omslaget, med sitt mystiske, uklare bilde av bandet i midten av et fargespill i grønt.

Fogerty kokte sammen sitt swamp-brygg på tidlig rock & roll (særlig Bo Diddleys særegne rytmer og Elvis’ Sun-utgivelser), elektrisk Chicago-blues à la Howlin’ Wolf og Muddy Waters, Bakersfield-country, og Stax’ gritty soul, slik den ble fremført av Booker T. & the MGs, både som eget band og som komp for Otis Redding og talløse andre. Musikken ble krydret med mytiske tekster om sørstatene, gamblere, elvebåter og Cajun-dronninger. Fogerty hadde tatt sats, kvittet seg med «jobben» som reservemilitær i helgene (det var krig i Vietnam, må vite) og konsentrerte seg fullt og helt om låtskrivingen. Han tok også grep om bandet og slo fast at han var den ubestridte lederen. Han komponerte, sang, spilte gitar, arrangerte og produserte platene. Det ga resultater.

Da CCR gikk i studio i Los Angeles i oktober 1968, hadde Fogerty med seg et knippe nye låter, hvorav to var blant de sterkeste sangene han noen gang skulle skrive. Alle som hadde tilgang til en radio i 1969 kunne ikke unngå å høre Fogertys Proud Mary, hans første og kanskje største mesterverk. De fleste musikkinteresserte har nok hørt den mer enn nok for flere liv, men det underslår ikke at det var et vidunder av en låt. Den latterlig fengende og fengslende historien om elvebåten Proud Mary, hvor han i like stor grad fortalte historien om seg selv som om noen annen («Left a good job in the city»), var en hyllest til den amerikanske friheten (som på den tiden fortsatt var en viss realitet), med referanser til Mark Twains Huckleberry Finn. Da den ble utgitt på singel sammen med Born On The Bayou, innledet den en periode med enorm kommersiell suksess. Den gikk til andreplass i USA, og ble også en hit over store deler av verden. Det «verste» var at b-siden var like sterk. Born On The Bayou var et stykke gloheit rock & roll, forankret i sørstatsmystikk. Den rullet frem på gitarer med feedback og en sylskarp rytmeseksjon, mens Fogerty gaulet på sitt mest intense: «I can remember the fourth of July, running through the backwoods bay» og senere «rollin’ with some cajun queen.» Da var han uslåelig.

Resten av Bayou Country kom unektelig i skyggen av de to monsterlåtene, men platen holdt gjennomgående god kvalitet. Den hissige, innlåste rytmen fra Born On The Bayou ble utforsket videre i Graveyard Train og Keep On Chooglin’.  Sistnevnte var en én-akkords, bluesimprovisasjon, med hylende munnspill, grovt gitarspill og autistisk rytmikk. Den ble kanskje litt «mager» i lengden, men drev som et helvete fra scenen. Graveyard Train tok tak i Gloomy fra debuten, og tilførte en god porsjon av Howlin’ Wolfs Smokestack Lightnin’. Gloomy var som kjent tungt inspirert av samme manns Spoonful. John Fogerty var den eneste hvite mannen som kunne håndtere dette materialet på en måte som matchet Howlin’. Fogerty knurret frem en vond historie over en seig bluesbeat: » On the highway, thirty people lost their lives.» Det var skummelt og heftig.

Mellom de mektige «Born On The Bayou» og «Graveyard Train» på side én lå Bootleg, en litt beskjeden rusler som fortalte om gledene ved moonlighting (hjemmebrenning). Den lettet på stemningen med mindre farlig rytmikk og akustisk gitarspill fra brødrene Fogerty.

Side to åpnet med en versjon av Good Golly, Miss Molly, Little Richards hit fra 1958. CCR gjorde ikke skam på den, men nådde heller ikke helt opp til Little Richard – men hvem gjorde vel det? Penthouse Pauper understreket hvor sterkt CCRs andre album var forankret i bluesen. Bandet tilførte imidlertid sitt eget, og løftet også denne ut av klisjémyra mange bluesartister ofte havnet i. Dessuten brant Fogerty. 23-åringen var intenst tilstede både som gitarist og sanger. Platen ble avsluttet med Proud Mary og Keep On Chooglin’, før det hele var over etter 34 intense minutter. Albumet var noe ujevnt, men musikken kokte hele veien, og høydepunktene var uslåelige.

Rating: 8,5/10