The Mothers Of Invention – Cruising With Ruben And The Jets (Bizarre/Verve LP, 1968)

1) Cheap Thrills; 2) Love Of My Life; 3) How Could I Be Such A Fool; 4) Deseri; 5) I’m Not Satisfied; 6) Jerry Roll Gum Drop; 7) Anything; 8) Later That Night; 9) You Didn’t Try To Call Me; 10) Fountain Of Love; 11) No No No; 12) Anyway The Wind Blows; 13) Stuff Up The Cracks

Frank Zappa traff spikeren på hodet med sin beskrivelse av rekken We’re Only In It For The Money, Lumpy Gravy, Cruising With Ruben And The Jets og Uncle Meat, da han karakteriserte dem som «No Commercial Potential». Riktignok nådde Money en 30. plass i USA, men å påstå at Zappa tok kommersielle hensyn vil være en overdrivelse. Det skulle han aldri gjøre, selv om han senere laget både låter og album som var mer tilgjengelige for det brede publikum.

Cruising With Ruben And The Jets var en hyllest til doo-wop-musikken, som sto Zappas hjerte nær. Fans og kritikere har diskutert om platen var ironisk ment eller en ektefølt hyllest. Jeg heller mot det siste. Det var ingenting som tydet på at Zappa ikke var genuint glad i denne musikken, og det var få åpenbare satiriske elementer å finne. Det er mulig at han hadde tenkt å være mer hensynsløs med materialet. Han henviste i hvert fall til Stravinskijs neo-klassiske verk, hvor den store russiske komponisten «herjet» med klassiske stykker fra tidligere tider og tilførte dem sin egen karakter. Ifølge Zappa lå satiren først og fremst i tekstene, som han beskrev som ekstraordinært grunn lyrikk. Han hadde et hatforhold til kjærlighetstekster, så det skulle nok ikke mye til før han syntes ting ble pinlig. Når det gjaldt doo-wop som sjanger derimot, var kjærlighetens irrganger en sentral del av dramaturgien. Dermed slo Zappas ironi og satire mer eller mindre tilbake på ham selv.

Konseptet på platen var bygget rundt det fiktive bandet Ruben And The Jets, som fremstod som en slags hundemennesker på omslaget, tegnet av Zappas etter hvert faste samarbeidspartner Cal Schenkel. The Mothers of Invention var med på leken, og hentet inspirasjon direkte fra kilden, nemlig femtitallets doo-wop og rock & roll. Tidligere sanger Ray Collins ble hentet inn igjen, og hans silkestemme passet ypperlig til materialet, som med ett unntak var skrevet av Zappa. Det var altså ingen gamle klassikere i ny tapning her, men Zappa plukket frem fire spor fra Freak Out! og arrangerte disse på nytt. How Could I Be Such a Fool, I’m Not Satisfied, You Didn’t Try to Call Me og Any Way the Wind Blows ble alle gjort i tilnærmet ballade-tempo, og fremstod langt mer uskyldige i de nye arrangementene.

Satire eller ikke, Cruising With Ruben And The Jets spilte som en rendyrket hyllest til musikken Zappa vokste opp med. Her var det ikke spor av verken Lumpy Gravy, Money eller alt det som skjedde i rockeverdenen i 1967–68 ellers, for den saks skyld. Platen var full av sjangertro sanger modellert etter rockens barndom, og var hyggelig lytting, men ble aldri mer enn det, utover å være en morsom avstikker og en del lappeteppet som utgjorde Zappas musikalske verden.

I 1984 fant Zappa det for godt å legge nye bass- og trommespor på sangene. Han nøyde seg ikke med å remikse musikken, men fikk rytmeseksjonen spilt inn på nytt. Det tok bort mye av det autentiske femtitallspreget fra originalen og ble sterkt kritisert av fansen – med god grunn.

Originalinnspillingene var utilgjengelige i mange år, men ble omsider tilgjengelige i 2009 på utgivelsen Greasy Love Songs.

Rating: 6,5/10