1) Flattening of Emotions; 2) Suicide Machine; 3) Together as One; 4) Secret Face; 5) Lack of Comprehension; 6) See Through Dreams; 7) Cosmic Sea; 8) Vacant Planets

Selv om Death i 1987 ga ut en av de tyngste platene metalverdenen noensinne hadde hørt, la Chuck Schuldiner aldri skjul på at han hadde ambisjoner utover å lage det mest brutale bråket. Han uttalte tidlig at Death skulle være et musikalsk death metal-band, uavhengig av hva folk mente var mulig. Musikalsk utvikling og en sterk melodisk åre ble da også kjennetegnene for Death gjennom hele karrieren. Med sitt fjerde album, Human, tok bandet et stort steg videre og var med på å definere progressiv metal som sjanger.

I Florida var Death del av et veldig kreativt musikalsk miljø, som tok eierskap til utviklingen av death metal. Kun i Sverige fantes det et tilsvarende sjangerdefinerende miljø på begynnelsen av 1990-tallet, med band som Entombed, Edge of Sanity og Dismember blant de mest sentrale. Kommersielt sett ble svenskene imidlertid gruset av Florida-gruppene. Ifølge Nielsen SoundScan Reports hadde det samlede globale salget til de mest sentrale Florida-bandene (Cannibal Corpse, Deicide, Morbid Angel, Six Feet Under, Obituary og Death) passert fem millioner eksemplarer i 2009. Ikke verst for artister som startet med ambisjoner om å lage verdens tyngste musikk, med tekster om innvoller, bestialske drap og annen elendighet. Selv om flere av gruppene fra Florida viste musikalsk utvikling, var det ingen som overgikk Death og Cynic når det gjaldt å skape nyskapende metal på starten av 1990-tallet. Veiene deres møttes da også på Deaths fjerde album, Human.

Da Death gikk i studio for å spille inn Human, var det som vanlig med ny besetning. James Murphy, Terry Butler og Bill Andrews var alle ute. De to sistnevnte hadde avsluttet en Europaturné uten Schuldiner, som hadde trukket seg på grunn av dårlig organisering. Selv om de forsvarte seg med at turneen kun var for å overholde bandets forpliktelser, noe som sannsynligvis var korrekt, viste Schuldiner ingen nåde da de returnerte til USA. Etter denne hendelsen ga han mer eller mindre opp ideen om Death som band med en stabil besetning. Han foretrakk i stedet å samarbeide med musikere som passet det enkelte prosjekt, enten som midlertidige medlemmer eller som innleide studiomusikere.

Schuldiner traff blink med valgene han gjorde for Human. Han fikk med seg bassist Steve Di Giorgio fra tech-thrash metal-bandet Sadus, samt to 20-åringer fra Florida: den talentfulle duoen Paul Masvidal (sologitar) og Sean Reinert (trommer), begge fra det da lite kjente Cynic. De to var like opptatt av jazz fusion og progressiv rock som av metal. Med Scott Burns som produsent i Morrisound Studios sprengte Human alle grenser for hva som var mulig innen metal. Albumet ble en veiviser for utallige band innen det utvidede metal-begrepet, særlig progressiv metal, som sammen med black metal og death metal dominerte den kreative delen av sjangeren på 1990-tallet.

I løpet av åtte spor og 34 minutter skapte Death en unik kombinasjon av det brutale og det sofistikerte. Selv om ingen av låtene var lenger enn fire minutter, hadde hvert spor en perfekt balanse mellom tyngde, brutalitet og kompleksitet. Schuldiners riff og rytmespill var en videreføring av det han gjorde på Leprosy og Spiritual Healing, men i kombinasjon med Masvidals solospill, som var like inspirert av John McLaughlin og Steve Hackett som av death metal, ble resultatet blytungt og drømmende samtidig.

Di Giorgios fretless bass og Reinerts jazzinspirerte trommespill bidro også til at Human ble like smidig som kraftfull. Produksjonen ga hvert instrument god plass i lydbildet, noe som fremhevet både kompleksiteten og skjønnheten i det blytunge materialet. En eventuell innvending kunne være at rytmeseksjonen kunne hatt en mer fremtredende plass i miksen, men det er vanskelig å si hvordan det ville påvirket helheten.

Det gir lite mening å trekke frem enkeltspor. Human bør høres i sin helhet. For nykommere til sjangeren kan instrumentale Cosmic Sea være et godt utgangspunkt. Erfarne death metal-lyttere vil finne mye å glede seg over i det intense åpningssporet Flattening of Emotions og tilbakeskuende Suicide Machine.

Schuldiners vokal hadde beholdt det intense, småhese preget, men tekstene tok et betydelig steg bort fra de typiske metalklisjeene. Den mørke lyrikken utforsket psyken, meningen med livet, tvil og tro, med spor av Schuldiners frustrasjoner over musikkbransjen. 

Rating: 10/10

Death – Human (Relativity cd, 1991)

1) Flattening of Emotions; 2) Suicide Machine; 3) Together as One; 4) Secret Face; 5) Lack of Comprehension; 6) See Through Dreams; 7) Cosmic Sea; 8) Vacant Planets

Selv om Death i 1987 ga ut en av de tyngste platene metalverdenen noensinne hadde hørt, la Chuck Schuldiner aldri skjul på at han hadde ambisjoner utover å lage det mest brutale bråket. Han uttalte tidlig at Death skulle være et musikalsk death metal-band, uavhengig av hva folk mente var mulig. Musikalsk utvikling og en sterk melodisk åre ble da også kjennetegnene for Death gjennom hele karrieren. Med sitt fjerde album, Human, tok bandet et stort steg videre og var med på å definere progressiv metal som sjanger.

I Florida var Death del av et veldig kreativt musikalsk miljø, som tok eierskap til utviklingen av death metal. Kun i Sverige fantes det et tilsvarende sjangerdefinerende miljø på begynnelsen av 1990-tallet, med band som Entombed, Edge of Sanity og Dismember blant de mest sentrale. Kommersielt sett ble svenskene imidlertid gruset av Florida-gruppene. Ifølge Nielsen SoundScan Reports hadde det samlede globale salget til de mest sentrale Florida-bandene (Cannibal Corpse, Deicide, Morbid Angel, Six Feet Under, Obituary og Death) passert fem millioner eksemplarer i 2009. Ikke verst for artister som startet med ambisjoner om å lage verdens tyngste musikk, med tekster om innvoller, bestialske drap og annen elendighet. Selv om flere av gruppene fra Florida viste musikalsk utvikling, var det ingen som overgikk Death og Cynic når det gjaldt å skape nyskapende metal på starten av 1990-tallet. Veiene deres møttes da også på Deaths fjerde album, Human.

Da Death gikk i studio for å spille inn Human, var det som vanlig med ny besetning. James Murphy, Terry Butler og Bill Andrews var alle ute. De to sistnevnte hadde avsluttet en Europaturné uten Schuldiner, som hadde trukket seg på grunn av dårlig organisering. Selv om de forsvarte seg med at turneen kun var for å overholde bandets forpliktelser, noe som sannsynligvis var korrekt, viste Schuldiner ingen nåde da de returnerte til USA. Etter denne hendelsen ga han mer eller mindre opp ideen om Death som band med en stabil besetning. Han foretrakk i stedet å samarbeide med musikere som passet det enkelte prosjekt, enten som midlertidige medlemmer eller som innleide studiomusikere.

Schuldiner traff blink med valgene han gjorde for Human. Han fikk med seg bassist Steve Di Giorgio fra tech-thrash metal-bandet Sadus, samt to 20-åringer fra Florida: den talentfulle duoen Paul Masvidal (sologitar) og Sean Reinert (trommer), begge fra det da lite kjente Cynic. De to var like opptatt av jazz fusion og progressiv rock som av metal. Med Scott Burns som produsent i Morrisound Studios sprengte Human alle grenser for hva som var mulig innen metal. Albumet ble en veiviser for utallige band innen det utvidede metal-begrepet, særlig progressiv metal, som sammen med black metal og death metal dominerte den kreative delen av sjangeren på 1990-tallet.

I løpet av åtte spor og 34 minutter skapte Death en unik kombinasjon av det brutale og det sofistikerte. Selv om ingen av låtene var lenger enn fire minutter, hadde hvert spor en perfekt balanse mellom tyngde, brutalitet og kompleksitet. Schuldiners riff og rytmespill var en videreføring av det han gjorde på Leprosy og Spiritual Healing, men i kombinasjon med Masvidals solospill, som var like inspirert av John McLaughlin og Steve Hackett som av death metal, ble resultatet blytungt og drømmende samtidig.

Di Giorgios fretless bass og Reinerts jazzinspirerte trommespill bidro også til at Human ble like smidig som kraftfull. Produksjonen ga hvert instrument god plass i lydbildet, noe som fremhevet både kompleksiteten og skjønnheten i det blytunge materialet. En eventuell innvending kunne være at rytmeseksjonen kunne hatt en mer fremtredende plass i miksen, men det er vanskelig å si hvordan det ville påvirket helheten.

Det gir lite mening å trekke frem enkeltspor. Human bør høres i sin helhet. For nykommere til sjangeren kan instrumentale Cosmic Sea være et godt utgangspunkt. Erfarne death metal-lyttere vil finne mye å glede seg over i det intense åpningssporet Flattening of Emotions og tilbakeskuende Suicide Machine.

Schuldiners vokal hadde beholdt det intense, småhese preget, men tekstene tok et betydelig steg bort fra de typiske metalklisjeene. Den mørke lyrikken utforsket psyken, meningen med livet, tvil og tro, med spor av Schuldiners frustrasjoner over musikkbransjen.

Rating: 10/10

1) Flattening of Emotions; 2) Suicide Machine; 3) Together as One; 4) Secret Face; 5) Lack of Comprehension; 6) See Through Dreams; 7) Cosmic Sea; 8) Vacant Planets

Selv om Death i 1987 ga ut en av de tyngste platene metalverdenen noensinne hadde hørt, la Chuck Schuldiner aldri skjul på at han hadde ambisjoner utover å lage det mest brutale bråket. Han uttalte tidlig at Death skulle være et musikalsk death metal-band, uavhengig av hva folk mente var mulig. Musikalsk utvikling og en sterk melodisk åre ble da også kjennetegnene for Death gjennom hele karrieren. Med sitt fjerde album, Human, tok bandet et stort steg videre og var med på å definere progressiv metal som sjanger.

I Florida var Death del av et veldig kreativt musikalsk miljø, som tok eierskap til utviklingen av death metal. Kun i Sverige fantes det et tilsvarende sjangerdefinerende miljø på begynnelsen av 1990-tallet, med band som Entombed, Edge of Sanity og Dismember blant de mest sentrale. Kommersielt sett ble svenskene imidlertid gruset av Florida-gruppene. Ifølge Nielsen SoundScan Reports hadde det samlede globale salget til de mest sentrale Florida-bandene (Cannibal Corpse, Deicide, Morbid Angel, Six Feet Under, Obituary og Death) passert fem millioner eksemplarer i 2009. Ikke verst for artister som startet med ambisjoner om å lage verdens tyngste musikk, med tekster om innvoller, bestialske drap og annen elendighet. Selv om flere av gruppene fra Florida viste musikalsk utvikling, var det ingen som overgikk Death og Cynic når det gjaldt å skape nyskapende metal på starten av 1990-tallet. Veiene deres møttes da også på Deaths fjerde album, Human.

Da Death gikk i studio for å spille inn Human, var det som vanlig med ny besetning. James Murphy, Terry Butler og Bill Andrews var alle ute. De to sistnevnte hadde avsluttet en Europaturné uten Schuldiner, som hadde trukket seg på grunn av dårlig organisering. Selv om de forsvarte seg med at turneen kun var for å overholde bandets forpliktelser, noe som sannsynligvis var korrekt, viste Schuldiner ingen nåde da de returnerte til USA. Etter denne hendelsen ga han mer eller mindre opp ideen om Death som band med en stabil besetning. Han foretrakk i stedet å samarbeide med musikere som passet det enkelte prosjekt, enten som midlertidige medlemmer eller som innleide studiomusikere.

Schuldiner traff blink med valgene han gjorde for Human. Han fikk med seg bassist Steve Di Giorgio fra tech-thrash metal-bandet Sadus, samt to 20-åringer fra Florida: den talentfulle duoen Paul Masvidal (sologitar) og Sean Reinert (trommer), begge fra det da lite kjente Cynic. De to var like opptatt av jazz fusion og progressiv rock som av metal. Med Scott Burns som produsent i Morrisound Studios sprengte Human alle grenser for hva som var mulig innen metal. Albumet ble en veiviser for utallige band innen det utvidede metal-begrepet, særlig progressiv metal, som sammen med black metal og death metal dominerte den kreative delen av sjangeren på 1990-tallet.

I løpet av åtte spor og 34 minutter skapte Death en unik kombinasjon av det brutale og det sofistikerte. Selv om ingen av låtene var lenger enn fire minutter, hadde hvert spor en perfekt balanse mellom tyngde, brutalitet og kompleksitet. Schuldiners riff og rytmespill var en videreføring av det han gjorde på Leprosy og Spiritual Healing, men i kombinasjon med Masvidals solospill, som var like inspirert av John McLaughlin og Steve Hackett som av death metal, ble resultatet blytungt og drømmende samtidig.

Di Giorgios fretless bass og Reinerts jazzinspirerte trommespill bidro også til at Human ble like smidig som kraftfull. Produksjonen ga hvert instrument god plass i lydbildet, noe som fremhevet både kompleksiteten og skjønnheten i det blytunge materialet. En eventuell innvending kunne være at rytmeseksjonen kunne hatt en mer fremtredende plass i miksen, men det er vanskelig å si hvordan det ville påvirket helheten.

Det gir lite mening å trekke frem enkeltspor. Human bør høres i sin helhet. For nykommere til sjangeren kan instrumentale Cosmic Sea være et godt utgangspunkt. Erfarne death metal-lyttere vil finne mye å glede seg over i det intense åpningssporet Flattening of Emotions og tilbakeskuende Suicide Machine.

Schuldiners vokal hadde beholdt det intense, småhese preget, men tekstene tok et betydelig steg bort fra de typiske metalklisjeene. Den mørke lyrikken utforsket psyken, meningen med livet, tvil og tro, med spor av Schuldiners frustrasjoner over musikkbransjen.

Rating: 10/10