Jeff Beck & The Big Town Playboys – Crazy Legs (Epic cd, 1993)

1) Race With The Devil; 2) Cruisin’; 3) Crazy Legs; 4) Double Talkin’ Baby; 5) Woman Love; 6) Lotta Lovin’; 7) Catman; 8) Pink Thunderbird; 9) Baby Blue; 10) You Better Believe; 11) Who Slapped John?; 12) Say Mama; 13) Red Blue Jeans And A Pony Tail; 14) Five Feet Of Lovin’; 15) B-I-Bickey-Bi-Bo-Bo-Go; 16) Blues Stay Away From Me; 17) Pretty Pretty Baby; 18) Hold Me Hug Me Rock Me

I 1993 bidro Jeff Beck på Muddy Water Blues: A Tribute to Muddy Waters, utgitt av tidligere Free- og Bad Companyvokalist Paul Rodgers. Det er mulig at gjesteopptredenen inspirerte Beck til å gå tilbake til sine røtter. I ung alder var han dypt fascinert av Gene Vincents gitarist, Cliff Gallup. Gallup satte sitt tydelige preg på Vincents tidlige innspillinger og regnes som en av femtitallsrockens store gitarister. Gene Vincent stod bak Be-Bop-A-Lula (1956), en av historiens mest kjente sanger, men slet med å gjenskape suksessen. Han fikk ingen flere store hits, selv om Lotta Lovin’ og Dance To The Bop gjorde det brukbart i 1957. Vincent hadde en spesiell tilknytning til Storbritannia. Han bodde der i perioder og var en av passasjerene i bilulykken som tok livet av Eddie Cochran i Wiltshire i 1960. Vincent selv døde kun 36 år gammel i 1971. Et av hans comeback ble faktisk utgitt av John Peels plateselskap Dandelion i 1969.

På Crazy Legs samarbeidet Beck med The Big Town Playboys og produsent Stuart Coleman. Playboyene var et R&B- og rock & rollorkester med en brukbar karriere på 1980- og 1990-tallet. De talte både Robert Plant og Eric Clapton blant sine beundrere. Plant bidro på en av platene deres, og de var oppvarmingsband for Clapton i 1996. Produsent Stuart Coleman hadde også stor interesse for femtitallsmusikk og hadde jobbet med blant andre Little Richard og Phil Everly.

Beck og bandet dro gjennom 18 låter på 40 minutter. Overraskende nok var ikke Be-Bop-A-Lula blant dem. Det var helt greit, ettersom de fleste nok hadde hørt den flere ganger enn nødvendig. Crazy Legs la seg tett opp til Vincents originale innspillinger, med arrangementer som ble gjenskapt nærmest tone for tone. Det var ingen forsøk på å modernisere noe som helst, bortsett fra at produksjonen tross alt naturlig nok bar preg av at det var 1993 og ikke 1956. Jeff Beck gjenskapte Gallups gitarspill uten problemer, og vokalist Mike Sanchez gjorde en godkjent Vincent, selv om det var tydelig at han var eldre enn hva Vincent var da originalene ble spilt inn.

Mange av sangene var formelpreget, slik mye tidlig rock & roll var det, men det var rikelig med energi og temperatur i denne musikken, noe Beck og co klarte å videreformidle. Når det var sagt, var det vel få som trengte Crazy Legs. Det finnes rikelig med utgivelser med Gene Vincent, og for de som ikke kjenner til originalene, er disse absolutt verdt å utforske. De gir en forståelse av den tidlige rockens betydning, lar lytteren oppleve en genial gitarist og Vincents energiske fremføring.

Rating: 6/10