Carcass – Symphonies Of Sickness (Earache LP, 1989)

1) Reek Of Putrefaction; 2) Exhume To Consume; 3) Excoriating Abdominal Emanation; 4) Ruptured In Purulence; 5) Empathological Necroticism; 6) Embryonic Necropsy And Devourment; 7) Swarming Vulgar Mass Of Infected Virulency; 8) Cadaveric Incubator Of Endoparasites; 9) Slash Dementia; 10) Crepitating Bowel Erosion

«Life is hard as a mortuary technician.»

Om Carcass var misfornøyde med lyden på Reek of Putrefaction, var det garantert en mer fornøyd gjeng som la testpressingen til Symphonies of Sickness på tallerkenen. Produsent Colin Richardson var rett mann på rett plass. Richardson startet karrieren med postpunk-band som Rubella Ballet, Chameleons og Membranes, og hadde ikke all verdens erfaring med metal før han fikk jobben med Symphonies of Sickness. Det viste seg imidlertid raskt at han visste hva som skulle til for å løfte Carcass til neste nivå, og han gikk videre til produksjonsjobber for Napalm Death, Bolt Thrower, Brutal Truth og mange andre.

Richardson «åpnet opp» lyden av Carcass og sørget for at den mektige og blytunge trioen virkelig kom til sin rett. Nå var det mulig å høre hvilket driv og planlagt kaos trioen var i stand til å skape. Symphonies of Sickness var brutal på en enda mer tilfredsstillende måte enn forgjengeren. Der Reek of Putrefaction var et mer eller mindre sammenhengende stykke hvit goregrindstøy, hadde Symphonies of Sickness et klart definert lydbilde som ga rom til trommer, bass og gitarer. Og jammen om det ikke tidvis var mulig å oppfatte brokker av vokalen, som liret av seg anatomiske ulumskheter.

Carcass hadde også, uavhengig av det oppdaterte lydbildet, utviklet selve musikken. Antallet låter var redusert fra debutens 22 til 10, samtidig som den samlede spilletiden hadde økt litt. Flere av sporene strakk seg denne gangen over fem minutter. Symphonies of Sickness hadde også en sterkere helning mot death metal, som denne gangen dominerte over goregrind, i motsetning til hva som var tilfellet på debuten. Slik sett la Carcass seg tett på andre nøkkelband i utviklingen av ekstrem metal generelt og death metal spesielt, som Death og Morbid Angel. Låtene var komplekse, med varierende tempi og tidssignaturer i hver enkelt låt, og også en viss variasjon i sanguttrykket. Den varierte mellom det grovlende og det dypt skrikende; vokalen var fortsatt et instrument på lik linje med resten og en integrert del av det kunstneriske uttrykkets helhet. Dette blir ofte misforstått av de som ler av «sangen» i denne sjangeren. Tekstene var fortsatt en oppvisning i galmannspreget, anatomisk fiksering, preget av en tydelig tegneserieestetikk og et ønske om at det hele ikke skulle tas altfor alvorlig.

Bedre lyd og lengre spor var én ting. Symphonies of Sickness var først og fremst stappfull av fengende riff, spilt på nedstemte gitarer, og med smarte musikalske løsninger. Det var smått utrolig hva Carcass klarte å klemme inn i løpet av de 43 minuttene platen varte – uten at resultatet ble mindre heavy enn på forgjengeren. Tvert imot.

Aller best var «Ruptured in Purulence», som åpnet med et av de seigeste og heftigste riffene i hele metalhistorien, før den veltet over i en deathgrind-kombinasjon som du skulle være temmelig matlei for ikke å la deg rive med av. «Exhume to Consume» var ikke mye dårligere, med et rendyrket death metal-driv, sjangerklassisk vokal og riff fra øverste hylle. Åpningssporet, med samme tittel som debutalbumet, viste umiddelbart hvilken utvikling bandet hadde vært gjennom. Her ble skummel filmmusikk kombinert med sakte, grove Sabbath-riff og en sterk melodi. Det var tre høydepunkter på et album som hele veien holdt høy standard og var tett på en klassiker.

Vurdering: 8,5/10