Death – Individual Thought Patterns (Relativity cd, 1993)

1) Overactive Imagination; 2) In Human Form; 3) Jealousy; 4) Trapped in a Corner; 5) Nothing Is Everything; 6) Mentally Blind; 7) Individual Thought Patterns; 8) Destiny; 9) Out of Touch; 10) The Philosopher

Vanligvis var det Schuldiner som ba medlemmer i Death om å finne på noe annet å gjøre, men i 1992 var situasjonen stikk motsatt. Han forsøkte å overtale Paul Masvidal og Sean Reinert til å bli med videre etter deres fenomenale innsats på Human, men lyktes ikke. De to var fast bestemte på å realisere sitt eget prosjekt, Cynic. Og godt var det, for i 1993 slapp bandet debutalbumet Focus, en plate som har blitt stående igjen som en av 90-tallets beste, uavhengig av sjanger.

Schuldiner klarte utrolig nok å finne erstattere som ikke stod tilbake for Masvidal og Reinert. Gene Hoglan, en av metalbransjens beste trommeslagere, var ledig etter at Dark Angel, bandet han hadde vært en del av siden 1984, ga seg i 1992. Han var et kupp. Hoglan hadde en annen stil enn Reinert, men var minst like virtuos. Han krydret spillet sitt og holdt seg langt unna «fire flate», men hadde også et mer bastant og tyngre driv enn forgjengeren. Slik sett var han nok mer av en «typisk» thrash/death-musiker, uten at han var bundet av sjangerens konvensjoner.

Den svenske gitaristen Andy LaRocque (virkelig navn Anders Allhage) bidro også tungt på Individual Thought Patterns. Han hadde vært med i King Diamond siden 1985 og hadde ikke tid til å bidra ut over studioinnspillingene. Her gjorde han til gjengjeld en usedvanlig god innsats, og delte på rytme- og solospillet med Schuldiner. LaRocque hadde ikke Masvidals «jazzy chops», men var en veldig talentfull musiker med et sjeldent melodiøst preg på spillet sitt. Dette bidro til å realisere Schuldiners ambisjoner om at Death skulle være et søkende metalband – ikke bare brutale for brutalitetens skyld. LaRocques spill ga platen et dryss av semi-kommersiell heavy metal, noe som stod i perfekt kontrast til musikkens intense driv og den beske vokalen.

Steve Di Giorgio jobbet som maler da han fikk forespørselen om å bidra igjen. Han var mer enn klar, og byttet ut en kjedelig tilværelse i Oakland med innspilling i Florida, sammen med Death og Scott Burns i Morrisound Studios. Denne gangen var hans fretless bass mikset lenger frem i lydbildet, noe som ga Individual Thought Patterns en ekstra dimensjon.

På tross av utskiftninger i besetningen var Individual Thought Patterns en naturlig fortsettelse av Human, både musikalsk og tekstlig. Schuldiner fortsatte utforskningen av progressiv metal, uten at Death kunne beskyldes for å kopiere seg selv. Individual Thought Patterns var mer «tech-metallisk» og mindre fusion-progressiv, med et mer direkte angrep – uten at platen var mindre tilgjengelig enn forgjengeren. Faktisk tvert imot. Låtene hadde minst like mange fengende detaljer og melodiøse linjer, og var relativt enkle å sette seg inn i for kjennere av sjangeren – selv om dette selvfølgelig heller ikke var allsangmateriale. Fortsatt var det komplekse låter med underlige temposkift og tidssignaturer. LaRocque, med sin livlige og fengende stil, brakte en «letthet» til materialet som åpenbart også inspirerte Schuldiner, som hadde tatt ytterligere steg som gitarist. Resultatet var kanskje ikke Deaths beste album så langt, men det stod likevel ikke mye tilbake for det de hadde gjort tidligere. Death hadde skjemt bort fansen, og med en nok en plate med sterke låter og ingen svake punkter viste bandet at de var i den absolutte metaltoppen i 1993.

Rating: 8,5/10