Jeff Beck – Who Else (Epic cd, 1999)

1) What Mama Said; 2) Psycho Sam; 3) Brush With The Blues; 4) Blast From The East; 5) Space For The Papa; 6) Angel (Footsteps); 7) THX138; 8) Hip-Notica; 9) Even Odds; 10) Declan; 11) Another Place

Who Else var Jeff Becks første album med nytt materiale på ti år, dersom det ses bort fra filmmusikken til Frankie’s House fra 1992. Avstikkeren Crazy Legs fra 1993, en retrotro hyllest til Gene Vincent og Chris Gallup, var åpenbart et engangstilfelle. Det var ikke spor av 50-talls rock & roll på Who Else.

Denne gangen trakk Beck tungt på sin gamle samarbeidspartner Tony Hymas, som spilte keyboards på hele platen med unntak av ett spor, hvor en annen tidligere samarbeidspartner, Jan Hammer, bidro. Hymas komponerte også det aller meste av låtene. Det var også flere prominente gjester, blant dem Manu Katché og Pino Palladino, som bidro på henholdsvis tre og ett spor. At Beck hadde gode kontakter i bransjen var ikke overraskende, men det var mer uventet at han delte på gitararbeidet.  For første gang siden tiden i Yardbirds spilte han ikke alene. Amerikanske Jennifer Batten bidro på hele albumet sammen med Beck. Batten hadde gitt ut et par album og medvirket på flere utgivelser i musikkbransjens andre divisjon, med navn som Sara Hickman, Miguel Mateos og Cindy Cruise – ikke akkurat allemannseie. Likevel hadde hun et solid rykte som en teknisk dyktig gitarist, noe som fanget Becks interesse.

Who Else inneholdt elektronisk musikk i kombinasjon med Becks og Battens gitarer. Av en eller annen grunn hadde Beck fått det for seg at han skulle kombinere moderne IDM og techno á la Prodigy med sitt tradisjonelle uttrykk. Resultatet ble lite vellykket. Musikken manglet dybde og ble et tomt, stivt landskap av uinspirert elektronikk og fragmentariske, overfladiske melodilinjer – som klisjefylte lydspor til en dårlig actionfilm. Beck forsøkte tydeligvis å oppdatere sine tidligere instrumentalalbum for et nytt årtusen, men bommet ganske grovt.

Om hans jevnaldrende samarbeidspartner Hymas var den rette til å innlemme moderne elementer i Becks musikk kan diskuteres, men det mest relevante spørsmålet var om Beck selv hadde en klar visjon. Ville han egentlig noe mer enn å spille gitar? Mangel på en tydelig retning førte mannen inn i musikalske blindgater der det virket som han prøvde alt mulig for å se hva som festet seg. Etter Wired (1976) fant Beck aldri helt sitt kunstneriske fotfeste igjen, selv om det alltid var en fryd å høre ham spille gitar. Beck var ingen stor bandleder og hadde sannsynligvis heller ingen ambisjon om å være det. Det er selvsagt ingenting galt i å spille gitar for egen glede, men det var frustrerende å se en så talentfull musiker famle i mørket.

Det var ingenting å utsette på gitarspillet, selv om Beck virket noe distansert – som om han heller ikke selv helt hadde troen. Han glimtet til noen ganger, særlig når han hadde komp som ga han rom til å skinne. Brush With The Blues var fri for techno og ble en fin, om enn stradisjonell blues. Space For The Papa hadde også noe ved seg, selv om den var for lang, med en humpete beat og saftige riff. Hip-Notica hadde et snev av dub og triphop á la det Eivind Aarset og Nils Petter Molvær gjorde på samme tid, og ga en viss følelse av organisk liv gjennom det surklende orgelet.

Publikum lot seg ikke overbevise. Who Else nådde kun 99. plass i USA og 74. plass i Storbritannia.

Rating: 4,5/10