Frank Zappa – Hot Rats (Bizarre/Reprise LP, 1969)

1) Peaches En Regalia; 2) Willie The Pimp; 3) Son Of Mr Green Genes; 4) Little Umbrellas; 5) The Gumbo Variations; 6) It Must Be A Camel

Etter en utrolig fruktbar periode i New York vendte Frank Zappa og The Mothers of Invention nesen hjemover sommeren 1968. Zappa fant seg et hus i Laurel Canyon, hvor han ble boende frem til sin død i 1993.

På slutten av 1969 var det slutt for The Mothers of Invention. Dette skyldtes delvis finansielle årsaker – det var tungt å brødfø et så stort lag av musikere – men også at Zappa følte at bandet ikke var de beste til å spille hans nye materiale. Musikken til Zappa hadde blitt stadig mer kompleks, og The Mothers of Invention, om enn hvor kule, var et bluesrockband i bunn. Dermed var det klart for mange nye musikere da Zappa spilte inn sitt andre soloalbum sommeren 1969, selv om noen av de gamle kameratene fortsatt fikk være med. Særlig Ian Underwood var sentral, på piano, orgel, fløyte, klarinett og saksofon.

Med Hot Rats gikk Zappa for fullt inn i jazzrock og fusion, med et album som påvirket jazzrockscenen i Storbritannia, USA og store deler av Europa i årene som fulgte. Hot Rats fortjener slik sett en plass ved siden av Miles Davis’ In a Silent Way og Bitches Brew. Han fikk med seg et lag med kremmusikere, inkludert bassist Max Bennett, kjent fra en lang rekke innspillinger og sitt eget jazzband siden midten av 1950-tallet. Bennett spilte på fem av seks spor, mens den 15 år gamle Shuggie Otis tok seg av bassen på det sjette. Trommeslagerne John Guerin (diverse jazzinnspillinger, Joni Mitchell, George Harrison og flere), Paul Humphrey (Quincy Jones, Les McCann, T-Bone Walker og andre) og Ron Selico (John Mayall, Bobby Womack og Albert King) delte på jobben. Don «Sugarcane» Harris’ fiolin dominerte på Willie the Pimp og The Gumbo Variations, mens Jean-Luc Ponty spilte på «It Must Be a Camel.» Lowell George bidro med rytmegitar uten å bli kreditert, og Captain Beefheart sang uforlignelig på Willie the Pimp.

Selv om Hot Rats var et album fullt av jazzimprovisasjoner, fremsto det mer sammenhengende og «planlagt» enn Zappas tidligere utgivelser, med unntak for doo-wop-pastisjen Cruising With Ruben and the Jets. Her var det ingen satiriske utskeielser eller ironiske parodier. Hot Rats var et fokusert album med flott spill og sterke komposisjoner i bunn. Det låt også formidabelt. Zappa benyttet en spesialbygd 16-spors opptaker på innspillingene, som fant sted i flere studioer i Los Angeles.

På Hot Rats trådte gitaristen Frank Zappa virkelig frem. Han spilte lange, bøyende soloer, med den tonen som skulle bli karakteristisk for ham resten av karrieren – en kombinasjon av eleganse, aggresjon og teknikk.

Åpningssporet Peaches en Regalia varte kun tre og et halvt minutt, men etablerte seg raskt som en av Zappas signaturkomposisjoner, og en låt han ofte spilte i årene som fulgte, gjerne i nye arrangementer. Låten hadde en lys og inviterende melodi som Zappa og Underwood improviserte sammen over. Deretter fulgte Willie the Pimp. Innledningen med Sugarcane Harris’ fiolin og Captain Beefhearts sang om Willie kombinerte kapteinens elleville absurdisme med Zappas humor:

«I’m a little pimp with my hair gassed back,

Pair of khaki pants with my shoes shined black.»

Etter denne innledningen overtok Zappa med en seks minutter lang gitarsolo der ikke en tone var overflødig. Slik hadde man aldri hørt ham før. John Guerins evner som trommeslager var også viktige her; han danset nærmest frem «pimpen.»

En perfekt side en ble avsluttet med ni minutter lange Son of Mr. Green Genes. Her tok Zappa Mr. Green fra Uncle Meat og bygget videre på den. Låten gikk fra originalens tre minutter til det tredobbelte og ble et nytt utstillingsvindu for Zappa og Underwood. Underwood spilte en rekke instrumenter, og miksingen var et mesterverk av overdubs. Son of Mr. Green Genes hadde den samme lyse melodiske kvaliteten som Peaches en Regalia, og Zappas solospill føltes tilgjengelig takket være hans unike melodiøse åre.

Little Umbrellas var nok et utstillingsvindu for Underwood. Han fløt mildt over Bennetts akustiske bass og Guerins varsomt drivende perkusjon, mens melodi og arrangement sendte tankene til europeisk filmmusikk. Et vakkert hvilestykke på tre minutter før platas lengste spor, den nesten 13 minutter lange The Gumbo Variations.

I forbindelse med remiksen for CD-utgivelsen i 1987 la Zappa til ytterligere fire minutter, slik at den versjonen de fleste hører, er 17 minutter lang – uten at de ekstra minuttene tilførte noe spesielt. Med The Gumbo Variations nærmet Zappa seg, om ikke fri jazz, så i hvert fall temmelig fri jazzrock. Melodien var hverken like kompleks eller fengende som Peaches og Green Genes og fungerte mest som en plattform for solospill. Førstmed en lang saksofonsolo fra Underwood, før Sugarcane Harris vrengte sjelen sin med fiolinen. Zappa selv tok over med gitaren mot slutten, og oppsummerte et givende stykke jazzrock som likevel ikke nådde helt opp til Hot Rats’ fantastiske førsteside.

Helt til slutt lå den meditative It Must Be a Camel, med et nydelig saksofontema fra Underwood. Selve melodien var lat og full av sol, selv om temperaturen var litt høyere enn på Little Umbrellas.

At Hot Rats kun nådde 179. plass i USA må ha vært en skuffelse, særlig tatt i betraktning at Uncle Meat nådde 43. plass. Det gikk imidlertid bra i Storbritannia (9. plass) og Australia (19. plass).

Rating: 9/10