Carcass – Necroticism – Descanting The Insalubrious (Earache cd, 1991)

1) Inpropagation; 2) Corporal Jigsaw Quandary; 3) Symposium Of Sickness; 4) Pedigree Butchery; 5) Incarnated Solvent Abuse; 6) Carneous Cacoffiny; 7) Lavaging Expectorate Of Lysergide Composition; 8) Forensic Clinicism / The Sanguine Article

Etter Symphonies of Sickness ble Carcass utvidet fra trio til kvartett. Og det var ingen hvem som helst som trådte inn i rekkene, nemlig den svenske gitaristen Michael Amott, med bakgrunn fra det legendariske death metal-bandet Carnage. Den gjengen rakk ikke mer enn et par demoer og et album før det hele var over i 1990, men tre av medlemmene gikk videre til Dismember, som ble et viktig band på den svenske scenen.

Amott ble med på den andre delen av turneen som promoterte Symphonies of Sickness og var fullverdig medlem da bandet gikk i studio for å spille inn oppfølgeren. De fortsatte samarbeidet med produsent Colin Richardson. Bill Steer komponerte det meste av musikken, mens Jeff Walker stod for tekstene. Den største forbindelsen til tidligere bravader var nettopp tekstene, som fortsatt beveget seg i de mest morbide avkroker. Denne gangen var «lyrikken» (så vidt denne skribenten kunne forstå) konsentrert om oppløsningen av menneskelig anatomi, ofte med fokus på hvordan man kunne kvitte seg med kroppsrester. Tekstene ble spyttet ut av en kråkeskrikende Walker, med hjelp fra de andre bandmedlemmene og diverse obskure, onde samples fra film og TV, som innledet mange av sporene.

Denne gangen brøt de ut av ren grindcore og omfavnet death metal for fullt, samtidig som det dryppet inn elementer fra sen thrash metal. Bandet bidro med dette albumet til at sjangeren tok store steg inn i en mer «teknisk» verden enn hva death metal tidligere hadde representert. Her krysset Carcass stier med Death, som hadde nådd et lignende musikalsk ståsted. Walker og Steer avviste kategorisk at musikken deres fortsatt hadde noe med grindcore å gjøre, og foretrakk å omtale den som progressiv.

Uansett hva man kalte musikken, var det ingen tvil om at Carcass på dette tidspunktet var med på å utvikle ekstrem metal i progressiv retning. Låtene var lange og komplekse, gjerne bygd opp rundt temposkift og forskjellige partier i én og samme låt. Albumet tilbød få konsesjoner i retning av fengende melodilinjer. Gitartonene var blytunge, seige og glødende. Med en ekstra gitarist ble Carcass’ lyd saftigere og bredere. Amott fokuserte hovedsakelig på solospill, mens Steer tok seg av rytmespill og riff. Dette ga en dynamisk og rik tekstur, der gitarene var drivende og allestedsnærværende. Produksjonen var tilnærmet perfekt, med et skarpt, glinsende lydbilde som strømmet som lava ut av høyttalerne. Gjentatt, konsentrert lytting avdekket en flom av detaljer, der gitararbeidet spesielt skilte seg ut med riff og soli av sjeldent kaliber. Albumet var ekstraordinært komplekst og varig; det sluttet aldri å belønne en aktiv lytter med et åpent sinn.

Necroticism – Descanting the Insalubrious er en klassiker. Da Decibel, verdens ledende heavy metal-magasin, kåret tidenes beste death metal-album, klokket Necroticism inn på en sterk andreplass.

Rating: 9,5/10