Jeff Beck – You Had It Coming (Epic cd, 2001)

1) Earthquake; 2) Roy’s Toy; 3) Dirty Mind; 4) Rollin’ And Tumblin’; 5) Nadia; 6) Loose Cannon; 7) Rosebud; 8) Left Hook; 9) Blackbird; 10) Suspension

I årene rundt tusenårsskiftet var Jeff Beck inne i en kreativ stim. Han ga ut tre studioalbum i løpet av fire år.  Det var sjelden kost, spesielt etter et nittitall som frem til 1999 var helt uten soloalbum fra hans hånd. Han må åpenbart ha funnet seg til rette i sitt nye musikalske univers, hvor gitarene hans ble plassert i et elektronisk, moderne lydbilde. Det minnet om da han omfavnet jazz fusion på syttitallet, med Blow By Blow (1975), Wired (1976), Live (1977) og (delvis) There and Back (1980). Dessverre var ikke musikken han produserte nå like vellykket eller interessant som den han leverte den gangen.

Becks gamle samarbeidspartner Tony Hymas hadde vært sentral på Who Else, både som musiker og komponist. Han var derimot ikke med denne gangen, men samarbeidet med gitarist Jennifer Batten fortsatte. Beck bidro i større grad med låtskriving denne gangen på det som var et kortspilt album på 35 minutter. Han skrev låter sammen med produsent Andy Wright. Wright hadde slått gjennom som produsent på nittitallet, med arbeid for blant andre Simply Red, Shakespears Sister og Imogen Heap. Sistnevnte bidro også på You Had It Coming med sang på et par spor.

Beck fortjente kudos for sin nysgjerrighet og åpne sinn. Verden hadde mer enn nok plater med gamle, hvite menn som vasset i blues- og klassiskrockklisjeer, ofte med traurig resultat. Becks orientering mot og bruk av elektronisk musikk hadde imidlertid ikke vært spesielt vellykket på Who Else. På You Had It Coming lyktes han noe bedre, men resultatet var fremdeles langt fra å kunne karakteriseres som gjennomført vellykket.

Konseptet var tilnærmet identisk som sist. Det innebar dansbare, liksom «edgy» rytmer à la Prodigy og andre semi-kommersielle artister innen IDM. Her og der var det også innslag av jungle, men dessverre av kafe-varianten, som på dette tidspunktet knapt utfordret noen utenfor oldemors høyttalere. Hør Nadia for et eksempel på hvordan en gammel rocker kan ende opp som bakgrunnsmusikk på kaféer fra Snåsa til London. Over rytmikken danset Becks og Battens gitarer, og ingen kunne ta fra dem at de var formidable gitarister. Likevel gjorde lydbildet og helheten gitarspillet lite engasjerende. Det var vanskelig å få inntrykk av at det sto noe som helst på spill – ønsket om å kommunisere noe viktig var fullstendig fraværende. Dette var lyd for lydens skyld.

Det tente litt til på den barske Loose Cannon, som hadde en viss smak av drama og forsøkte å løfte begivenhetene over det trivielle. Dirty Mind hadde noe av de samme kvalitetene, men at denne låten fikk Grammy for beste rockinstrumental, sier mer om Grammy-komiteen enn om låten selv.

Virkelig liv ble det først da Imogen Heap sang den gamle bluesklassikeren Rollin’ and Tumblin’ over et futuristisk komp. Da tok det til gjengjeld virkelig fyr, og Becks gitarer og Heaps intenst sensuelle levering løftet låten fra bomullsmarkene og langt inn i fremtiden.

Rating: 5,5/10