Frank Zappa & The Mothers Of Invention – Burnt Weeny Sandwich (Bizarre/Reprise LP, 1970)

1) WPLJ; 2) Igor’s Boogie, Phase 1; 2) Overture To A Holiday In Berlin; 3) Theme From Burnt Weeny Sandwich; 4) Igor’s Boogie, Phase 2; 5) Holiday In Berlin, Full-Blown; 6) Aybe Sea; 7) Little House We Used To Live In; 8) Valerie

Frank Zappas første utgivelse på syttitallet, tiåret da han for alvor ble stjerne, var et album med tidligere uutgitte opptak med The Mothers of Invention. Zappa hadde opprinnelig tenkt å samle alt han hadde liggende i en 10 – eller 12 – albums boks. En del av planen var å sette en stopper for bootlegs av konsertene hans. Warner takket høflig nei til muligheten, noe som i ettertid fremstår som leit. Zappa måtte nøye seg med å utgi Burnt Weeny Sandwich og oppfølgeren Weasels Ripped My Flesh, som kom i august samme år. Senere kom det, som kjent, et hav av uutgitt musikk fra Zappa, både konsertopptak og annet, blant annet gjennom Beat the Boots-boksene og diverse andre utgivelser.

Først ut var altså Burnt Weeny Sandwich. Tittelen kom fra en sandwich Zappa pleide å lage seg mellom slagene i hjemmestudioet. I sene nattetimer lusket han opp for å finne seg litt enkel mat. Omslaget var nok et kunstverk fra hans faste samarbeidspartner Cal Schenkel. Det var opprinnelig tiltenkt et album med Eric Dolphy, som aldri ble utgitt. Platen var ingen traust samling mindreverdig materiale – snarere tvert imot. Alt holdt sjokkerende høyt nivå, og albumet fortjente fullt ut plassen i Zappa-diskografien. Innholdet var en kombinasjon av konsert- og studioopptak. Så godt som alle tidligere medlemmer av The Mothers of Invention, med unntak av Ray Collins, var kreditert, men det var ikke spesifisert hvem som spilte på hva.

Albumet åpnet og avsluttet med doo-wop: WPLJ og Valarie. WPLJ (White Port and Lemon Juice) ble opprinnelig gitt ut som singel av The Four Deuces i 1956. For undertegnede er dette Zappas beste doo-wop-forsøk – en herlig, frisk poplåt med en passe kaotisk avslutning, hvor Roy Estrada avsluttet med å synge på spansk. Valarie ble opprinnelig spilt inn av Jackie and the Starlites i 1960. Den holdt også høy kvalitet, men nådde ikke helt opp til WPLJ.

Mellom doo-wop-utskeielsene lå 35 minutter med instrumentalmusikk i grenselandet mellom jazzrock, moderne klassisk musikk og syrete rock. Fire av sporene hørte parvis sammen: de korte Igors Boogie Phase I og II (med en samlet spilletid på litt over ett minutt) samt Overture to a Holiday in Berlin og Holiday in Berlin, Full Blown (til sammen åtte minutter). Hvorfor disse ikke var samlet som to spor, vites ikke. Kanskje var det et forsøk på å skape dynamikk i albumet, men resultatet hadde vært mindre springende dersom de var slått sammen.

Igors Boogie Phase I og II var dominert av Ian Underwoods atonale treblåsspill, som tydelig nikket til Igor Stravinsky. Holiday in Berlin var lystigere, med et tema Zappa hadde begynt å utvikle allerede i 1962. Den gikk i valsetakt og var dominert av saksofon, over et komplekst perkusjonsarrangement, hvor tre trommeslagere ble faset inn og ut av stereomiksen. I Full Blown fikk vi også en temperert gitarsolo fra Zappa, som løftet sangen til et nyskapende og elegant stykke instrumentalrock.

Theme from Burnt Weeny Sandwich var bygget rundt Zappas sologitar, akkompagnert av et rikt utvalg perkusjonsinstrumenter. Resultatet var fengende jazzrock. På Aybe Sea var igjen Ian Underwood I hovedrollen, denne gangen med cembalo, spilt gjennom et elektronisk keyboard. Komposisjonen, som fokuserte på tangenter og gitar, føltes uferdig og kunne med fordel vært utviklet videre. Så vidt meg bekjent forfulgte Zappa aldri trådene fra denne sangen, noe som var merkelig – kanskje fordi den var skrevet for piano?

Ingen kunne derimot beskylde Little House I Used to Live In for å være halvveis. Det var Burnt Weeny Sandwichs hovedspor, med sine 19 minutter og flere deler. Den var satt sammen av flere opptak, men helheten var et imponerende stykke jazz/fri rock av ypperste klasse. Det startet mykt med Ian Underwood på piano før ensemblet dro i gang et skikkelig drivende arrangement. Etter drøye fem minutter entret Sugarcane Harris scenen med en rå fiolinsolo, før Don Preston tok over med piano, akkompagnert av Zappa på elektrisk keyboard. Deretter fulgte en roligere sekvens, hvor Underwood igjen dominerte med treblåsere og cembalo. Til slutt lå det en snutt fra en konsert, hvor Zappa harselerte med en publikummer som ikke klarte å holde kjeft.

Rating: 9/10