Carcass – Heartwork (Earache cd, 1993)

1) Buried Dreams; 2) Carnal Forge; 3) No Love Lost; 4) Heartwork; 5) Embodiment; 6) This Mortal Coil; 7) Arbeit Macht Fleisch; 8) Blind Bleeding The Blind; 9) Doctrinal Expletives; 10) Death Certificate

Selv om Bill Steer og Jeff Walker insisterte på at Necroticism ikke hadde noe med grindcore å gjøre – og de stort sett hadde rett i det – var det Heartwork som markerte det endelige bruddet med Carcass’ opprinnelige stil. Selv om bandet hadde utviklet musikken sin fra album til album og beveget seg i en mer tilgjengelig retning, var de tre første platene fortsatt besk og skarp ekstremmetal. Heartwork hadde også sine spisse kanter, men denne gangen slapp Carcass inn et snev av lys gjennom velutviklet melodiøsitet og riff som kunne appellere til den gjennomsnittlige metalfan med en utforskende holdning. Til tross for melodiøsiteten befant Carcass seg fortsatt i den ekstreme enden av metaluniverset.

Da Carcass gikk i studio i Liverpool i mai, var det med samme besetning som sist. Dette skulle imidlertid bli Michael Amotts siste album med bandet. Han sluttet etter innspillingene for å konsentrere seg om Spiritual Beggars, som ble stiftet samme år. Spiritual Beggars var et klassisk hardrockband med en tydelig stoner-tilnærming. Amott var imidlertid ikke ferdig med death metal og etablerte Arch Enemy noen år senere. Dette bandet opererte i et musikalsk landskap som ikke var så langt unna Heartwork. Han holdt begge gruppene gående i mange år.

Amotts bidrag til Carcass var viktig. Det som virkelig definerte og løftet Heartwork til klassikerstatus, var gitarspillet til Steer og Amott. Steer håndterte rytmegitaren og enkelte soli, mens Amott briljerte med solospill. De to fremsto som en gitarduo på høyde med de klassiske parene Dave Murray og Adrian Smith (Iron Maiden) og K.K. Downing og Glenn Tipton (Judas Priest). Produsent Colin Richardson ga musikken et skarpt og klart lydbilde som gjorde den lettere tilgjengelig uten å miste intensiteten. Selv om lyden var mer polert, beholdt den en skarp kraft som gjorde det mulig å drukne seg i Carcass’ sinte, kompromissløse uttrykk.

Heartwork var fri for fyllstoff. De ti låtene hadde en samlet spilletid på 42 minutter, og kun én var lengre enn fem minutter. Necroticisms mer komplekse, langstrakte spor var erstattet med minneverdige sanger; melodiøse, krasse låter med tydelige vers og refrenger. Samtidig var riffene både innovative og minneverdige, ofte med inspirasjon fra NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og tidlig 90-talls death metal. Kombinasjonen av fengende melodier og kort spilletid gjorde at lytteren lett kunne sette på albumet igjen og igjen – uten at det på noen måte virket som om Carcass hadde gått på akkord med integriteten. Da At The Gates leverte sitt melodiøse mesterverk Slaughter of the Soul noen år senere, er det vanskelig å tro at de ikke hadde Heartwork i tankene.

Selv om Jeff Walker aldri nærmet seg ren sang, var vokalen hans mer tilgjengelig. Det var faktisk mulig å høre hva han ytret. Han minnet om avdempet Chuck Schuldiner circa Human. Denne lille justeringen i vokalen passet godt til helheten. Tekstene til Carcass hadde også utviklet seg fra morbide, anatomiske temaer til fortsatt mørke, men litt mindre ekstreme tema. Også omslaget reflekterte en viss opprydding – denne gangen prydet av en skulptur laget av H.R. Giger. Den kalde, dystre stålfiguren passet perfekt til musikkens innhold. Likevel var det plass til titler som Arbeit Macht Fleisch og Blind Bleeding the Blind.

En del av fanbasen ropte selvsagt sellout!– som alltid skjer når et band beveger seg i en mer tilgjengelig retning. Kritikken fikk vind i seilene da Columbia relanserte Heartwork noen måneder etter den opprinnelige utgivelsen, som et resultat av en samarbeidsavtale med Earache. Anklagene var ufortjente, ettersom Heartwork var et naturlig steg videre for Carcass og resultatet en metalklassiker.

Rating: 9/10