Death – The Sound of Perseverance (Nuclear Blast cd, 1998)

1) Scavenger of Human Sorrow; 2) Bite the Pain; 3) Spirit Crusher; 4) Story to Tell; 5) Flesh and the Power It Holds; 6) Voice of the Soul; 7) To Forgive Is to Suffer; 8) A Moment of Clarity; 9) Painkiller

Selv om Chuck Schuldiner ofte ble beskrevet som en ydmyk og vennlig sjel, hadde han sine feider med plateselskaper, medmusikanter og management. Etter kun ett album på Roadrunner hadde han fått nok av det han mente var dårlig samarbeid. I stedet for å fortsette krangelen, oppløste han Death og satse på et nytt prosjekt: Control Denied. Der ønsket han å ha med en sanger slik at han selv kunne fokusere utelukkende på gitar.

Control Denied bestod av Tim Aymar (vokal), Schuldiner og Shannon Hamm (begge gitarer), den gamle kjenningen Steve DiGiorgio (bass) og Richard Christy (trommer). Bandet ga ut The Fragile Art of Existence i november 1999. Tittelen var neppe tilfeldig valgt. Samme år ble Schuldiner diagnostisert med hjernekreft, men han valgte å fortsette innspillingene. Det ble det siste han rakk å fullføre i en altfor kort, men innholdsrik karriere. Han døde 13. desember 2001, kun 34 år gammel.

Året før Control Denied ga ut eneste plate, slapp Death sitt syvende og siste album. The Sound of Perseverance ble utgitt i slutten av august 1998 på Nuclear Blast og markerte en verdig og passende avslutning på Deaths karriere.

Som vanlig ble musikken spilt inn i Morrisound Recording med hjelp fra Jim Morris, som produserte sammen med Schuldiner. Death bestod da av Shannon Hamm (gitar), Scott Clendenin (bass) og Richard Christy (trommer), i tillegg til Schuldiner selv på vokal og gitar. Bandet delte med andre ord flere medlemmer med Control Denied, og de to prosjektene gikk mer eller mindre hånd i hånd i årene etter at Symbolic ble utgitt i 1995. Flere låter skiftet karakter underveis, da enkelte Control Denied-låter ble «konvertert» til Death-materiale og inkludert på The Sound of Perseverance.

Albumet bygget videre på grunnlaget fra Symbolic, men bar ikke preg av at Death hadde nådd sin kreative endestasjon. Tvert imot ble det levert en ny oppvisning i progressiv metal, knapt uten sidestykke. Nok en gang hadde Schuldiner satt sammen en besetning som løftet prosjektet videre. Platen inneholdt ni låter med en samlet spilletid på nesten en time. De åtte originallåtene var ofte lange og bestod av en nærmest endeløs rekke riff, melodier og temposkift. Resultatet var mer av alt: mer kaotisk, mer fengende og mer progressivt. Det var en overveldende lytteopplevelse, med uvanlig mye informasjon å prosessere i hver eneste låt. Etter første gjennomlytting satt man nærmest utslått tilbake, med følelsen av at det rett og slett var for mye å ta inn. Denne opplevelsen ble forsterket av Schuldiners vokal, som hadde endret seg siden sist. Den var nå skarpere og mer intens – hest gneldrende og til tider inspirert av black metal.

Platen krevde tid og mange gjennomlyttinger, men løftet seg for hver eneste runde og var en utømmelig kilde til nye oppdagelser og inntrykk. Det føltes som en kulminasjon av det Death startet med på Human i 1991.

Åpningen med Scavenger of Human Sorrow satte tonen med hyperintens metal, rolige partier og flere låter vevd inn i én i løpet av sine tilmålte syv minutter. Denne strukturen gikk igjen gjennom albumet, med et pusterom i det vakre instrumentale sporet Voice of the Soul, hvor rytmeseksjonen trakk seg tilbake og overlot scenen til elektriske og akustiske gitarer i melodiøst samspill.

Death avsluttet platen – og dermed karrieren – med en knusende versjon av Judas Priests Painkiller, som for å understreke hvor de kom fra og hvilken verden de alltid hadde tilhørt.

Rating: 10/10