Creedence Clearwater Revival – Pendulum (Fantasy LP, 1970)

1) Pagan Baby; 2) Sailor’s Lament; 3) Chameleon; 4) Have You Ever Seen The Rain; 5) (Wish I Could) Hide Away; 6) Born To Move; 7) Hey Tonight; 8) It’s Just A Thought; 9) Molina; 10) Rude Awakening Number Two

Ettersom John Fogertys grep om CCR strammet seg til, ble stemningen mellom ham og broren Tom stadig mer anstrengt. Allerede tidlig i gruppas karriere tok John et solid grep om det meste, både låtskriving, vokal og produksjon, men det hele toppet seg på Cosmo’s Factory. Der satt han i førersetet på alt som foregikk, enten det var tittel, omslag eller sanger. Han fortsatte også arbeidet i studio etter at de tre andre medlemmene hadde dradd og la på diverse instrumenter, enten for å utvide arrangementene eller fordi han rett og slett var misfornøyd med de andres innsats. Slik diktatorisk virksomhet var ikke lett å leve med for de tre andre. Tom tok derfor sin hatt og gikk tidlig i 1971, kun måneder etter at Pendulum ble utgitt i desember 1970.

John Fogerty ante nok hvor det bar allerede høsten 1970 og ble enig med de andre tre medlemmene om at de skulle få større innflytelse, men først etter at Pendulum var spilt inn. Han la hele seg i platen. John ville skape et helhetlig album, denne gangen med kun egne komposisjoner og et musikalsk tilsnitt som var mer av tiden. Han må ha hatt et blikk på hva de mest anerkjente artistene rundt ham bedrev i 1970, enten det var Grateful Dead, Jefferson Airplane og Crosby, Stills, Nash & Young, eller Hendrix, Beatles, The Band og Led Zeppelin. Kanskje hadde han også hørt Procol Harum og The Moody Blues? Resultatet var et album mer lenende mot klassisk, moderne enn CCRs tradisjonelle 50-talls rock & roll-univers. Det skyldes både komposisjonene og arrangementene, selv om bandet fortsatt var lett gjenkjennelige og ikke hadde forlatt alt de tidligere sto for – langt derifra. Men arrangementene var utvidet med hyppig bruk av keyboards og blåsere. Den lange, avsluttende Rude Awakening Number Two hadde ikke passet inn på noen av forgjengerne. Det var en psykedelisk, utflytende instrumental som, etter et par minutters trivelig rusling på en typisk CCR-landevei, veltet over i et rørete crescendo, som av en eller annen grunn tok fire minutter å avslutte. Da det omsider skjedde, hadde alle gått hjem. Dette var imidlertid den eneste blunderen. Resten av Pendulum var full av god musikk, uten å nå opp til Cosmo’s Factory.

Åpningssporet Pagan Baby var et mesterverk av rock & roll, i stil med tidligere slagere som Born on the Bayou. Den var bluesy og riffsterk, med nikk til den britiske bluesboomen og en sjeldent røff Fogerty-vokal – en vokal som, sammen med ytterst få andre, definerer hva rock & roll dreier seg om. Side to åpnet også med en slager i Born To Move, med et langt parti som nærmet seg jazzy soul, drevet av keyboard. Det var en vellykket oppdatering av bandets lydbilde og stil. Sailor’s Lament ga god plass til saksofon og (sjelden) koring, men var ikke like vellykket. Den ble litt alminnelig og manglet det løftet Fogerty tidligere hadde skjemt bort publikum med. Chameleon og Molina var i samme stil, og selv om ingen av dem var blant hans ypperste komposisjoner, fungerte de som små humørpiller med rock & roll.

Balladene (Wish I Could) Hide Away og It’s Just a Thought var begge glimrende. Her ga det oppdaterte lydbildet virkelig avkastning, i to sørgmodig, vakre sanger som begge indirekte, omhandlet endringene Fogerty forsto ville komme for bandet. Det samme gjaldt den eneste singelen fra platen, Have You Ever Seen the Rain / Hey Tonight. Have You Ever Seen the Rain omhandlet det kommende bruddet og er en av Fogertys mest ikoniske låter – en eviggrønn klassiker som det likevel aldri er nødvendig å høre igjen, ettersom utallige danseband og andre har kjevlet den ettertrykkelig flat. B-siden Hey Tonight var en ettertanke fra bandets 1969-produksjon, et livlig stykke rock & roll i stil med Up Around the Bend.

Rating: 8/10