Jeff Beck – Jeff (Epic cd, 2003)

1) So What; 2) Plan B; 3) Pork-U-Pine; 4) Seasons; 5) Trouble Man; 6) Grease Monkey; 7) Hot Rod Honeymoon; 8) Line Dancing with Monkeys; 9) JB’s Blues; 10) Pay Me No Mind; 11) My Thing; 12) Bulgaria; 13) Why Lord Oh Why?

Jeff var det tredje albumet på rad der Beck kombinerte gitarspill med elektronisk musikk. Mens det på Who Else? og You Had It Coming fortsatt fantes spor av fusion og klassisk rock, var alt det gamle denne gangen lagt helt bort, til fordel for gjennomgående elektronisk komp. Komp som i big beat, en sjanger som noen år på slutten av 1990-tallet hadde en sentral plass i popmusikken, representert ved blant andre Chemical Brothers, Prodigy, Fatboy Slim og Propellerheads. Sjangeren var kjennetegnet av dundrende, elektroniske trommebeats, koblet med samples med ofte hedonistisk innhold. De beste i sjangeren produserte f en stund vulgær og fengende musikk, skreddersydd for dans og ølkasting. Lufta gikk imidlertid raskt ut av ballongen, og big beat ble snart en slitsom og lite givende sjanger for middelmådigheter og opportunister. Så skal det legges til at musikken etterlot seg spor i nye sjangervarianter utover totusentallet.

Nesten 60 år gamle Jeff Beck kastet seg over big beat, sammen med et utvalg samarbeidspartnere som Dean Garcia (Curve), Andy Wright (som også var med på forrige album) og bandet Apollo 440. Sistnevnte hadde holdt det gående siden 1990, men ble aldri mer enn en reserveløsning på laget der Chemical Brothers var lagkaptein. I tillegg hadde Beck med seg flere sangere og rappere.

Kunne denne kombinasjonen fungere? Svaret var at det ikke helt gjorde det, selv om resultatet ikke ble total katastrofe. Jeff fortsatte i noenlunde samme spor som på de to forgjengerne, men med større energi og en smule mer entusiasme. Hans gitarspill var i hvert fall mer tilstedeværende enn på lenge, og tidvis en fryd for øret. «Full vreng» er en passende klisjé å bruke her. Strengene hans rev og slet i de hakkende, brutale rytmene som dundret i bakgrunnen, og spor som Trouble Man, So What og Line Dancing With Monkeys beviste for all verden at han fortsatt var en sjeldent uttrykksfull gitarist. Flere anndre spor led imidlertid under lite oppfinnsomt og stivt komp, som fmedførte at kjedsomhetens hodepine meldte seg, til tross for Becks seks strenger. I slike øyeblikk ble selv en bagatell som balladen Jeffs Blues en lise for øret.

At Beck og samarbeidspartnerne ønsket å bryte opp instrumentalmusikken med vokale innslag, var for så vidt forståelig, men resultatet ble dessverre mer skjemmende enn løftende. Det fantes lite eller ingen ordinær sang, og heller ingen skikkelige rapvers. I stedet var det overflod av hoiing og slitne klisjeer som «show me what you got», «gonna make you mine», «well hello gorgeous» og «oh yeah, baby, baby, baby». Det bidro til en krampaktig og liksom-heftig opplevelse, som mest av alt var pinlig. Vokalistene manglet personlighet, og det var ikke overraskende at stort sett var ukjente navn.

Likevel forble Grammy-komiteen entusiastiske og ga Beck en ny pris for beste rockeinstrumental for Plan B.

Rating: 5,5/10