Frank Zappa & The Mothers Of Invention – Weasels Ripped My Flesh (Bizarre/Reprise LP, 1970)

1) Didja Get Any Onya?; 2) Directly From My Heart To You; 3) Prelude To The Afternoon Of A Sexually Aroused Gas Mask; 4) Toads Of The Short Forest; 5) Get A Little; 6) The Eric Dolphy Memorial Barbecue; 7) Dwarf Nebula Processional March & Dwarf Nebula; 8) My Guitar Wants To Kill Your Mama; 9) Oh No; 10) The Orange County Lumber Truck; 11) Weasels Ripped My Flesh

Da Wrner takket nei, forsøkte Zappa å få Playboy Records til å gi ut hans store 12 – albumsboks med uutgitt materiale. Han fikk ikke napp der heller, men fikk i det minste Warner til å følge opp Burnt Weeny Sandwich med Weasels Ripped My Flesh. Den andre og siste av de uutgitte innspillingene med The Mothers kom ut i august 1970, kun seks måneder etter forgjengeren. Ingen av de to platene gjorde hitlistene i USA utrygge. Burnt Weeny Sandwich nådde 94. plass, mens Weasels måtte nøye seg med en beskjeden 189. plass. I Storbritannia, der Zappa hadde fått et topp 10-album med Hot Rats, gikk det bedre. Der klatret begge platene inn på topp 30.

Omslaget var av det mer kuriøse slaget. Neon Park laget en tegning av en mann som barberte seg med en røyskatt, noe som naturligvis ga et grimt resultat. Zappa ønsket en kombinasjon av et skrekktegneserieomslag og en reklame for barbermaskin, og det må det sies at Park leverte.

I likhet med forgjengeren inneholdt platen musikk innspilt mellom 1967 og 1969. Denne gangen var det et større innslag av konsertopptak enn sist. Zappa uttalte at mesteparten av materialet var improvisert. Denne påstanden var noe merkelig, da albumet inkluderte flere åpenbart komponerte låter og komplekse temaer i de instrumentale utskeielsene. Weasels Ripped My Flesh inneholdt uansett en del god musikk og var definitivt verdt å ta mes seg. Likevel var det et stykke opp til Burnt Weeny Sandwich, som fremsto som en mer gjennomført plate.

Når det gjaldt de rene sangene, var Directly From My Heart To You skrevet av Little Richard (Richard Wayne Penniman) og opprinnelig utgitt som B-side på en av hans singler. The Mothers’ versjon ble dominert av Don «Sugarcane» Harris, som både sang og spilte fiolin. Sugarcane viste seg som en habil bluessanger i denne balladen, men det var hans rå fiolinspill som løftet låten over gjennomsnittet. Uten fiolinen hans ville resultatet vært ganske ubetydelig. My Guitar Wants To Kill Your Mama var flere hakk vassere; en gruset rockelåt med blåsere, Zappa på gitar og vokal, og en snurrig tekst. Den ble også utgitt som singel og senere spilt inn av andre, blant annet The Persuasions og Zappas sønn Dweezil. Oh No ble levert i en inspirert versjon, med Ray Collins på vokal, og fantastisk gitarspill fra Zappa. Den trakk linjene tilbake til Freak Out! uten å komme til kort på noe vis. The Orange County Lumber Truck var et opptak fra Royal Albert Hall og ble fremført som melodiøs jazzrock av ypperste merke, med typiske Zappa-melodilinjer og fine detaljer fra treblåsere og gitar.

Hvis Zappa mente at materialet var improvisert, må han ha tenkt på låter som Didja Get Any Onya, Prelude To The Afternoon Of A Sexually Aroused Gas Mask, Toad Of The Short Forest og Dwarf Nebula Professional March & Dwarf Nebula. Her kombinerte han konsentrert spill i et tidvis atonalt jazzlandskap med moderne klassiske elementer og rene ablegøyer – hysteriske rop, snodige lydeffekter og generelt anarki. Noe av dette materialet låt som vrakgods fra Uncle Meat, mens andre deler kunne vært hentet fra Lumpy Gravy. Den mer renskårne fri-jazzrocken i The Eric Dolphy Memorial Barbecue var mer tilfredsstillende, selv om også den bar preg av en frimodig og ikke helt vellykket sammenkobling av ulike elementer.

Helt til slutt lå det korte tittelsporet, som leverte hvit støy frembrakt av blåsere, orgel og piano – rett i trynet på lytteren, og avsluttet et av Zappas mest kompromissløse album noensinne.

Rating: 7/10