Jeff Beck – Performing This Week… Live at Ronnie Scott’s (Eagle cd, 2008)

1) Beck’s Bolero; 2) Eternity’s Breath; 3) Stratus; 4) Cause We’ve Ended As Lovers; 5) Behind the Veil; 6) You Never Know; 7) Nadia; 8) Blast From the East; 9) Led Boots; 10) Angel (Footsteps); 11) Scatterbrain; 12) Goodbye Pork Pie Hat / Brush With the Blues; 13) Space Boogie; 15) Big Block; 16) A Day in the Life; 17) Where Were You

Jeff Beck var langt fra den første og ikke den siste som spilte inn konsertplate på den legendariske klubben Ronnie Scott’s i London. Klubben hadde vært en hjørnestein i storbyens musikkliv siden åpningen i 1959. Rekken av artister som har opptrådt der var imponerende lang. Tubby Hayes, Ben Webster, Stan Getz, Sarah Vaughan, Bill Evans, Chet Baker, Ella Fitzgerald, Brand X, Curtis Mayfield og Van Morrison var blant de som har utgitt plater med opptak derfra. Det var med andre ord en eksklusiv liste Beck skulle skrives inn på. Han var helt sikkert en hyppig gjest der på starten av sekstitallet, sammen med kommende stjerner som Clapton, Richards, Jones, Page og flere. Dermed ble Performing This Week… Live at Ronnie Scott’s en fullføring av en musikalsk sirkel for Beck.

Beck hadde samlet seg et solid band, etter flere plater med elektronisk basert musikk. Med seg hadde han tre eksepsjonelt dyktige musikere. Først blant likemenn – og kvinner – var trommeslager Vinnie Colaiuta, en av verdens fremste sådanne. Den unge bassisten Tal Wilkenfeld imponerte også, og tangentmannen Jason Rebello leverte naturligvis varene. Disse tre hadde også vært med Beck på Europa-turné året før. Trioen behersket nær sagt alle stilarter, men var spesielt hjemmevante i jazz og fusion, og heldigvis var det også i dette landskapet Beck beveget seg under disse kveldene i London. Kvartetten skapte et organisk liv i musikken, langt unna det kalde og livløse uttrykket som preget Becks senere soloplater.

Det var en glede å høre Beck i omgivelser hvor han hørte hjemme. Han vendte tilbake til stilen fra Blow By Blow og Wired midt på syttitallet. Det var en av hans sterkeste perioder. Valg av coverlåter som Eternity’s Breath (Mahavishnu Orchestra) og Stratus (Billy Cobham) bekreftet hvor Beck befant seg disse kveldene. Kvartetten holdt seg til instrumentalmusikk og spilte mange av Becks største øyeblikk. Hovedpersonen trivdes tydelig i dette selskapet, og det må ha vært en fornøyelse å oppleve konsertene fra scenen. Mye av atmosfæren overlevde veien fra scene til cd, men det ble naturligvis ikke helt det samme. Tidvis ble musikken også litt «lett». Beck hadde aldri gravd like dypt i med sin versjon av fusion som for eksempel Miles Davis eller Mahavishnu Orchestra gjorde, og noen ganger ble resultatet i overkant melodramatisk, som i balladene Cause We’ve Ended As Lovers og Naida. Likevel fungerte platen fint som en påminnelse om hvilken fenomenal gitarist Beck var. Enkelte ganger tok det virkelig fyr, spesielt da energien hans smittet over på resten av bandet, og alle låste seg i rytmikken, som i Scatterbrain, Led Boots og Big Block. Aller heitest ble det i Charles Mingus’ Goodbye Pork Pie Hat, fremført en medley sammen med Brush With The Blues.

Beck var kveldens naturlige midtpunkt, og han overbeviste hele veien. Likevel satt man igjen med en følelse av at resultatet kunne blitt enda bedre om de tre øvrige musikerne hadde fått mer rom til å skinne med solopartier.

Rating: 7/10