Eat Skull – Sick To Death (Siltbreeze LP, 2008)

1) Beach Brains; 2) Alarms!; 3) Dog Religion; 4) Cartoon Beginning; 5)Waiting for the Hesitation…; 6) Puker Corpse; 7) Ghost List; 8) Survivable Spaces; 9) I Licked the Spider; 10) Shredders on Fry; 11) Stress Crazy; 12) Punk Trips; 13) Fade to Smoke; 14) New Confinement

Siltbreeze Records fra Philadelphia, USA, var et av 90-tallets sikreste kort. Tom Lax etablerte selskapet i 1989. Det vokste ut av en fanzine han ga ut mellom 1987 og 1992. Den «fremgangsmåten» hadde Siltbreeze til felles med andre sentrale plateselskaper som Touch & Go og Slash. Siltbreeze ga ut definerende plater med artister som The Dead C, Harry Pussy, Jim Shepard, Alastair Galbraith, Charalambides og andre gjennom 90-tallet, mens utgivelsesfrekvensen avtok ved starten av 2000-tallet. Etter noen år med lav aktivitet fikk Lax tilbake både inspirasjon og ambisjon, mye takket være en ny generasjon støyrockere som samlet seg under den uforlignelige betegnelsen shitgaze. Og da Lax, med sin utsøkte teft, engasjerte seg, var det virkelig grunn til å lytte.

I shitgaze-bølgen fantes band som Times New Viking, Sic Alps, Psychedelic Horseshit og Teenage Panzerkorps. I dette selskapet passet Eat Skull utmerket inn. Bandet ble startet i 2006 og bestod av Rob Enbom (sang), Rod Meyer (gitar), Scott Simmons (bass) og Beren Ekine-Huett (trommer). Enbom og Meyer hadde begge spilt i proto-shitgaze-orkesteret Hospitals og fant de to øvrige medlemmene i Portland. Etter et par singler fikk Lax øynene opp for kvartetten, og sommeren 2008 dukket deres første album opp på Siltbreeze.

Sick to Death var unnagjort på 27 minutter og inneholdt 14 låter. Det røft tegnede, superuvørne omslaget sa det meste om innholdet. Lydbildet var brutalt preget av diskant og skurr. Det blinket rødt på alle parametere og fra alle trafikklys. Lyden manglet det intime, dempede preget som kjennetegner mye av lo-fi indierock. Her var det ingen fjern bomullsdemping, men en lyd kastet rett i ansiktet, med støyende, skrapende diskant. Å snakke om produksjon og arrangement i tradisjonell forstand var nærmest meningsløst; musikken var tatt opp på det billigste utstyret, med en bevisst holdning til å få resultatet til å låte, nettopp, som dritt.

Sangene var mer tradisjonsbundne enn lyden. Eat Skulls musikk var forankret i garasje-, indie og folk, og de fire hadde en imponerende evne til å lage fengende, hektende låter. Det var mulig å høre Guided By Voices, Gun Club, Hüsker Dü og The Replacements. Den brutale kollisjonen mellom tradisjonelle låtstrukturer og den mildt sagt uvørne produksjonen gikk utrolig nok opp i en høyere enhet. Med sin intense, skurrende tilstedeværelse skapte Eat Skull et blodig stykke støyrock.

Sick to Death var leken, barnslig og fandenivoldsk, og skilte seg ut i et landskap dominert av utallige høflige og sutrete indieband og singer-songwriters. De brakte rett og slett en etterlengtet dose up yours og djevelskap inn i rocken. Anthems som Puker Corpse (med sin Cramps-aktige, «onde» latter), Waiting for the Hesitation, Punk Trips og den Fisher Price-orgeldrevne Shredders on Fry viste at det fortsatt var mulig å sparke liv i rockens kadaver – og samtidig ha det gøy. Og var ikke det meningen med det hele?

Vurdering: 8/10