The Mothers – Fillmore East – June 1971 (Bizarre/Reprise LP, 1971)

1) Little House I Used to Live In; 2) The Mud Shark; 3) What Kind of Girl Do You Think We Are?; 4) Bwana Dik; 5) Latex Solar Beef; 5) Willie the Pimp Part One; 6) Willie the Pimp Part Two; 7) Do You Like My New Car?; 8) Happy Together; 9) Lonesome Electric Turkey; 10) Peaches en Regalia; 11) Tears Began to Fall

Etter innspillingen av den famøse filmen 200 Motels, med tilhørende lydspor, var det klart for Zappas første rene livealbum. Fillmore East – June 1971 ble gitt ut i august samme år som det ble spilt inn, to måneder før 200 Motels-albumet kom ut.

Fillmore East – June 1971 inneholdt opptak fra 5. og 6. juni. Fillmore East ble nedlagt senere samme måned, noe Zappa også kommeterte under konserten. The Mothers bestod disse kveldene av Ian Underwood (treblåsere, tangenter, vokal), Aynsley Dunbar (trommer), Bob Harris (tangenter), Don Preston (mini moog), Jim Pons (bass) og vokalistene Flo & Eddie.

Frank Zappas ønske og evne til å provosere det amerikanske samfunnet gikk som en rød tråd gjennom hele karrieren. Det var knapt grenser for hva han kunne lire av seg av nedrigheter. Ofte var han morsom og traff spikeren på hodet, men han forfalt også tidvis til det som rett og slett var kjipt, sjåvinistisk og infantilt. Som tidligere nevnt var han sjelden mindre treffsikker enn da han samarbeidet med Flo & Eddie. Både 200 Motels og Fillmore East hadde et voldsomt fokus på groupier og deres forhold til rockestjerner på turné. Dette startet allerede på Road Ladies og Would You Go All the Way fra Chunga’s Revenge, men fikk enda større plass på Fillmore East, som var et tilnærmet konseptalbum om livet på veien og hva som foregikk mellom laknene.

Dette kunne i og for seg vært et spennende tema, dersom det hadde blitt utført med snert og intelligens. Dessverre er ikke det egenskaper man kan tilskrive mesteparten av materialet på Fillmore East, som stort sett havnet i kategorien kjedelig pubertetshumor. Det skal også nevnes at det nok var vanskelig å få et fullverdig inntrykk av hvordan konserten opplevdes på scenen kun gjennom vinylen, men det var nå det publikum hadde tilgjengelig.

Mesteparten av musikken hang sammen som en slags suite, og det var ingen tvil om at The Mothers i denne inkarnasjonen var et formidabelt band. Dette kom tydelig frem i platas beste øyeblikk, som i jazzrock-låtene Little House I Used to Live In, Willie the Pimp Part Two og Peaches En Regalia, samt Don Prestons moog-herjinger i Lonesome Electric Turkey. Resten av sporene var det imidlertid verre med.

The Mud Shark var en tam gjenfortelling av vandrehistorien om først Vanilla Fudge og senere Led Zeppelins bruk av en hai for å tilfredsstille en groupie. What Kind of Girl Do You Think We Are? var en utdriting av kvinner, mens Bwana Dik handlet om mannen med det store «instrumentet». Ingen av disse var verken underholdende i tekst eller musikk. Enda verre var Do You Like My New Car?, en syv minutter lang historie om groupier som ønsker å reise med bandet. Denne gled rett over i Happy Together, The Turtles hit med Flo & Eddie fra noen år tidligere. Tears Began to Fall var langt bedre. Den har aldri vært en stor favoritt hos undertegnede, men i dette selskapet skinte den klart.

Hvorfor geniet Frank Zappa senket seg til dette nivået – det var tross alt han som skrev dette – er vanskelig å forstå. At hans personlighet hadde en infantil og bitter side var åpenbart, til tross for hans fantastiske evner.

Rating: 6/10