Eat Skull – Wild And Inside (Siltbreeze LP, 2009)

1) Stick to the Formula; 2) Cooking a Way to Be Happy; 3) Heaven’s Stranger; 4) You’re With a Thing; 5) Nuke Mecca; 6) Who’s In Control; 7) Killed by Rooms; 8) Happy Submarine 9) Talkin’ Bro in the Wall Blues; 10) Surfing the Stairs; 11) Dawn in the Face; 12) Oregon Dreaming

Ti måneder etter Sick To Death var Eat Skull klare med album nummer to. Også denne gangen var det Siltbreeze som sto for utgivelsen av rabalderet. Eat Skull var ikke typen band til å bruke mye tid på detaljer i studio, og behovet for endeløse studiosessions var ikke-eksisterende. Her var det pang, rett på. Bandets uvørne og fandenivoldske innstilling var intakt, og selv om produksjonen var litt mer forseggjort enn sist, leverte de fortsatt rock trygt forankret i shitgaze.

Ifølge bandet var det mer sorterte lydbildet enkelt forklart et resultat av bedre opptaksutstyr, mens innspillingsmetoden forble like spontan som før. De skrev låter og spilte dem inn med én gang. Refrenget på åpningslåten sa det meste: «Stick, stick, stick to the formula!» gaulet den upretensiøse gjengen. Og bortsett fra den mer polerte lyden, som flyttet støyen fra å være et hovedinstrument til å bli et av mange virkemidler, gjorde Eat Skull nettopp det: holdt seg til oppskriften.

Det var altså ikke store stilistiske forskjeller mellom låtene på Sick To Death og Wild Inside, men det var noen unntak. På sistnevnte bredte de ut vingene noe mer, for eksempel på den kule, mildt krautrock-inspirerte og trommemaskindrevne Talkin’ Bro In The Wall Blues. Den hørtes ut som om Cluster circa Zuckerzeit hadde blitt sperret inne sammen med spøkelset av Skip Spence. Også Oregon Dreaming skilte seg ut, med strykere (selv om de knapt hørtes slik ut) og en melodi som kombinerte Joy Divisions Love Will Tear Us Apart med orkestrert popmusikk fra 1960-tallet.

Siden konseptet forble mer eller mindre det samme – korte låter banket ut i skurrende omgivelser – var noe av overraskelsesmomentet borte denne gangen. Likevel var Eat Skull fortsatt verdt å bruke tid på, takket være bandets evne til å skru sammen fengslende sanger. Tidligere inspirasjonskilder som The Replacements og Guided By Voices fikk her selskap av twee-pop fra 1980-tallet, som Beat Happening, The Pastels og Shop Assistants.

Låtene var både sære og sjarmerende. De skrev om å lage mat for venner (Cooking A Way To Be Happy), om folk som ville atombombe Mekka (Nuke Mecca), om fester hvor man «lekte» The Manson Family (!), (Who’s In Control), om å spille inn sanger på loftet og i kjelleren (Killed By Rooms) og om å skli på trapperekkverk (Surfing The Stairs). Til tider kunne man ane en smått stilisert hipstermentalitet, men det ødela aldri inntrykket av at Wild Inside var et oppriktig forsøk på å kommunisere med publikum, båret av et ektefølt engasjement for musikken. Det var fortsatt morsomt å være i selskap med denne gjengen.

Eat Skull fulgte opp Wild Inside med den garasjerock-singelen Jerusalem Mall i februar 2010. Deretter ble det stille frem til desember 2012, da det kom en ny singel (Where’d You Go). Først i februar 2013 kom deres tredje og siste album.

Rating: 7/10