Frank Zappa – 200 Motels – (United Artists 2LP, 1971)

1) Semi-Fraudulent/Direct-From-Hollywood Overture; 2) Mystery Roach; 3) Dance of the Rock & Roll Interviewers; 4) This Town Is a Sealed Tuna Sandwich (Prologue); 5) Tuna Fish Promenade; 6) Dance of the Just Plain Folks; 7) This Town Is a Sealed Tuna Sandwich (Reprise); 8) The Sealed Tuna Bolero; 9) Lonesome Cowboy Burt; 10) Touring Can Make You Crazy; 11) Would You Like a Snack?; 12) Redneck Eats; 13) Centerville; 14) She Painted up Her Face; 15) Janet’s Big Dance Number; 16) Half a Dozen Provocative Squats; 17) Mysterioso; 18) Shove It Right In; 19) Lucy’s Seduction of a Bored Violinist & Postlude; 20) I’m Stealing the Towels; 21) Dental Hygiene Dilemma; 22) Does This Kind of Life Look Interesting to You?; 23) Daddy, Daddy, Daddy; 24) Penis Dimension; 25) What Will This Evening Bring Me This Morning; 26) A Nun Suit Painted on Some Old Boxes; 27) Magic Fingers; 28) Motorhead’s Midnight Ranch; 29) Dew on the Newts We Got; 30) The Lad Searches the Night for His Newts; 31) The Girl Wants to Fix Him Some Broth; 32) The Girl’s Dream; 33) Little Green Scratchy Sweaters & Courduroy Ponce; 34) Strictly Genteel (The Finale)

1971 fikk Frank Zappa omsider gjennomført planene om å lage en film tonsatt av egen musikk. I etterpåklokskapens lys var det faktum at det faktisk ble både film og album ut av kaoset 200 Motels kanskje den største prestasjonen ved det hele.

Både filmen og plateinnspillingene ble gjennomført i England. Filmen ble regissert av Tony Palmer og Frank Zappa. Handlingen var ikke alltid lett å få øye på, men skulle skildre livet på turné, der The Mothers gikk amok i den lille byen Centerfield og endte opp med å bli banket opp av rednecks. Både Zappa og The Mothers spilte seg selv. I tillegg var både Ringo Starr og Keith Moon hjertelig til stede – Ringo kledd opp som Frank Zappa i rollen som Larry The Dwarf. Jimmy Carl Black dukket opp i rollen som Lonesome Cowboy Bill, mens den britiske skuespilleren Theodore Bikel spilte Rance Muhammitz, en slags forteller. Han angret senere dypt på sin deltakelse i kaoset. Zappa fikk med seg London Filharmoniske Orkester og kor på innspillingene. Orkesteret spilte «forvirret» i filmen, noe som ikke var vanskelig å forstå!

200 Motels var en usammenhengende affære, med sketsjer, lange, tilsynelatende meningsløse dialoger, animasjoner og opptak av The Mothers på scenen. Alt påført endeløse effekter i form av fargevariasjoner, raskt og sakte tempo, dobbel eksponering og så videre – noe som gjorde det hele svært surrealistisk og tilnærmet umulig å komme seg gjennom som seer. United Artists forberedte kinogjengere ved å understreke at filmen var ment for de som kjente til The Mothers, og at den var en forlengelse av bandets musikk og konsertopptredener.

Mesteparten av musikken fra filmen, om ikke alt, ble utgitt på et dobbelt soundtrackalbum i oktober 1971. Albumet har alltid vært en nøtt for Zappa-fans og andre interesserte, og undertegnede må innrømme at dette kanskje er det albumet i mannens enorme katalog det har vært vanskeligst å bli klok på. Det var ingen tvil om at det fantes mye interessant musikk på dobbeltalbumet, men det opplevdes også som uferdig og uforløst, med mange elementer som burde vært utviklet videre. Musikken besto av orkestermusikk – London Filharmonien var sentrale gjennom store deler av albumet – , typisk The Mothers-rock og komedierock av typen gruppen brukte mye (altfor mye) tid og krefter på da Flo & Eddie var med.

Zappa hadde skrevet mye musikk til det britiske orkesteret, og den var tidvis atonal, tidvis tonal, noen ganger for et mindre ensemble og andre ganger for et større orkester. Hans inspirasjon fra noen av det 20. århundrets største komponister, som Stravinsky, Bartók og Varèse, kom klart til uttrykk. 200 Motels fjernet enhver tvil om at Zappa hadde både talent og kunnskap om moderne klassisk musikk. Han dirigerte også orkesteret selv. Gjennom karrieren uttrykte Zappa ofte sinne og irritasjon over den klassiske musikkverdenens manglende forståelse for hva han ønsket å formidle.

Orkestermusikken kunne ofte vært utviklet videre. Her fløy temaene forbi, men musikken var aldri mindre enn lytteverdig og underholdende. Zappas spesielle tonespråk og melodiføring gjorde det enkelt for fans av rockemusikken hans å følge med. For å få grep om 200 Motels kan det være et godt utgangspunkt å begynne med Tuna Fish-suiten på side én. Fisken dukket opp i fem spor på rappen, og Zappa fikk vist hvordan det var mulig å skape et samspill mellom et symfoniorkester og et rockeband – og ikke den vanlige «rocken med symfoniorkester som krydder» som sjangeren har vært belemret med opp gjennom historien.

Da Zappa og The Mothers gikk løs på komedierocken, falt kvaliteten, men det ble aldri så ille som på Live At Fillmore, og utgjorde dessuten en liten del av helheten. Å høre Jimmy Carl Black synge Lonesome Cowboy Bill var riktignok ikke morsomt mer enn én gang, men Dental Hygiene Dilemma var slett ikke dum, med sin skildring av en musiker som føler seg fanget i Zappas komedierock og ønsker å stikke av.

De få rene rockelåtene inneholdt noen solide høydepunkter. Særlig Magic Fingers var en saftig bluesrocker, og Mystery Roach pekte tilbake til det beste stoffet fra Uncle Meat. Daddy, Daddy, Daddy befant seg i grenseland mellom soul og doo-wop og passet godt til Flo & Eddie, selv om de ellers stakk ut som en sår tommel på 200 Motels.

Det er vanskelig å gi 200 Motels en helhjertet anbefaling, men det er heller ikke mulig å avvise dette utskuddet i Zappa-katalogen. Utforsk på eget ansvar!

Rating: 7/10