John Fogerty – John Fogerty (Asylum/Fantasy LP, 1975)

1) Rocking All Over The World; 2) You Rascal You; 3) The Wall; 4) Traveling High; 5) Lonely Teardrops; 6) Almost Saturday Night; 7) Where The River Flows; 8) Sea Cruise; 9) Dream Song; 10) Flying Away

John Fogertys selvtitulerte soloalbum ble ikke det planlagte, store comebacke. Etter at han hadde truet med streik overfor Fantasy, fikk han en delvis seier i kampen med sitt gamle plateselskap ved å inngå en avtale med Asylum for utgivelse i USA og Canada, mens Fantasy beholdt rettighetene i resten av verden. Deretter spilte han inn sitt første album under eget navn, mutters alene. Og verden så ikke verst ut.

«John Fogerty» klatret imidlertid kun til en 78. plass i USA, og selv ikke det faktum at Rockin’ All Over The World ble en hit (27. plass), kunne skjule at John Fogerty i 1975 slet med å nå et større publikum. Han fortsatte likevel, og planla å gi ut albumet Hoodoo i 1976. Etter at singelen You Got The Magic, som ble sluppet i forkant, heller ikke gjorde seg bemerket, besluttet Fogerty, sammen med Asylum, å trekke utgivelsen, til tross for at alt – omslag inkludert – var klart. Han hadde vært smått misfornøyd med «John Fogerty» og fikk heller ikke til det han ønsket med Hoodoo, til tross for flere forsøk. Dermed ble det stille. Fogerty hadde behov for å rydde opp i eget liv og egne demoner. En av de mest profilerte og produktive musikerne i amerikansk rock la ned gitaren. Det skulle ta hele ni år før han var tilbake. Først i 1985 kom det ny musikk.

Men før det var det altså «John Fogerty» – et album som, til tross for dårlig salg og blandet mottakelse, var vellykket. Etter at han hadde spilt inn kun andres sanger på The Blue Ridge Rangers, inneholdt det nye albumet syv egenkomponerte låter, supplert med tre coverlåter. Flere av de nye sangene fortjente en plass ved siden av hans mesterverk med Creedence Clearwater Revival (CCR). Verken Rockin’ All Over The World, The Wall, Travelin’ High, Almost Saturday Night, Where The River Flows eller Flyin’ Away ville vært malplasserte på CCRs beste plater. John Fogerty var fortsatt forankret i samme rock & roll-tradisjon som gamle-bandet, riktignok med den forskjellen at han var rausere med å pynte låtene med blåsere, særlig saksofon. Dette rokket imidlertid ikke ved Fogertys musikalske ståsted – snarere tvert imot.

Han lyktes også godt med de tre låtene han plukket fra andre artister. Han valgte fra øverste hylle innen amerikansk rock & roll- og soultradisjon. You Rascal You ble komponert av Sam Heard tilbake i 1929 og hadde blitt spilt inn av en lang rekke artister opp gjennom årene, blant andre Louis Armstrong, Fats Waller og Louis Jordan. Fogerty tok sangen med til New Orleans, med second line-rytmer og svingende blåsere. Lonely Teardrops var en hit for Jackie Wilson i 1959, og Fogertys stemme passet perfekt til låten. Fantes det rock & roll, blues eller soul han ikke kunne tolke? Neppe. Også Lonely Teardrops ble kledd opp med blåsere, som kjempet om plassen med Fogertys stemme og et herlig, surklende orgel. Huey Smiths Sea Cruise ble først en hit for Frankie Ford, som senere uttalte at hans favorittversjon av sangen var John Fogertys. Det var ikke vanskelig å forstå.

De tre coverlåtene sto godt til Fogertys egne låter. Rockin’ All Over The World og Almost Saturday Night var typisk Fogerty – i samme stil som Up Around The Bend, Travelin’ Band og Hey Tonight, og faktisk like sterke. Boogierockerne i Status Quo gjorde nesten Rockin’ All Over The World til sin egen og fikk en stor hit med sin versjon i 1977. Jeg har alltid hatt størst sans for Almost Saturday Night, med sin livsbejaende, optimistiske tekst om forventningene til lørdagskvelden, tilsatt uimotståelig fengende og tidløs rock & roll.

Med The Wall vendte Fogerty tilbake til rå og skitten swamp rock, en vellykket lillebror til Born On The Bayou og Run Through The Jungle. Travelin’ High var soulinfluert rock med blås, mens Where The River Flows var ren countryrock. Både denne og Dream/Song fulgte i fotsporene til Have You Ever Seen The Rain og Who’ll Stop The Rain – og var vellykkede, men uten å nå opp til de nevnte klassikerne. Helt til slutt lå Flyin’ Away, drevet fram av et riff The Doobie Brothers ville ha gjort hva som helst for å få kloa i.

Og så ble det stille.

Rating: 8/10