The Mothers – Just Another Band From L.A. (Bizarre/Reprise LP, 1972)

1) Billy The Mountain; 2) Call Any Vegetable; 3) Eddie Are You Kidding?; 4) Magdalena; 5) Dog Breath.

Det var som om Zappa tenkte: «Synes du ikke det var goofy og infernalsk nok før? Vel, da skal du jammen få det nå!» Og slik ble det. Just Another Band From L.A. ble den endelige manifestasjonen av Zappas komedierock på plate. Etter dette var det slutt på Flo & Eddies eventyr med The Mothers, og snart vendte Zappa nesen mot jazzrocken igjen.

Platen inneholdt konsertopptak fra Pauley Pavilion ved UCLA (University of California, Los Angeles) 7. august 1971. Den ble imidlertid ikke utgitt før mot slutten av mars året etter. Det skyldtes sannsynligvis både at 200 Motels kom ut i oktober 1971, og at Zappa i en periode var delvis arbeidsufør etter at han ble dyttet ned fra scenen og ned i betonggulvet på orkestergraven ved Rainbow Theatre i London. Det skjedde da en sjalu mann mente at Zappa flørtet vel mye med kjæresten hans. Zappa ble alvorlig skadet i bein, rygg og nakke, i tillegg til et knust strupehode, noe som medførte at stemmen hans ble merkbart dypere. Han var ikke tilbake på scenen før utpå høsten 1972.

På Just Another Band From L.A. fremsto The Mothers mer som en teatertrupp med musikk som tilbehør enn et egentlig rockeband musikalitet og rytmikk. De minnet mer om en ekstrem utgave av de britiske humoristene i The Bonzo Dog Doo-Dah Band, dog med langt mindre spennende musikk og ikke minst langt flatere tekstinnhold. Just Another Band From L.A. var sjelden særlig underholdende og var ofte vassen og pinlig.

The Mothers besto denne kvelden av Don Preston, Ian Underwood, Aynsley Dunbar og Jim Pons, i tillegg til Zappa selv og Flo & Eddie. Det var en samling eksepsjonelle musikere, og det var synd at de fikk så lite å jobbe med utover å duppe forsiktig bak vokalistene. Hovedsporet var den side lange Billy the Mountain, Zappas parodi på rockeoperaen, som etter hvert hadde fått et visst fotfeste i rocken. Her ble det fortalt en absurd historie om fjellet Billy, som var gift med treet Ethel, og en viss Studebaker Hawk. Historien tok av da Billy ble innkalt til militærtjeneste, og det hele utspilte seg som teater. Det var grei lytting én gang, men ikke mer. Flo & Eddie ble som vanlig fort slitsomme å lytte til, med sine tilgjorte stemmer og pinlig umorsomme gags. Musikalsk var det blodfattig, uten nevneverdig verdi utover å bygge forsiktig opp under historien, samt litt harselas med Crosby, Stills & Nashs Suite: Judy Blue Eyes. Det var godt mulig at det var underholdende å observere spetakkelet fra scenen, men på plate var det stusselig.

Side to åpnet med klassikeren Call Any Vegetable, en doo-wop-avantgarde-hybrid, som opprinnelig var å finne på Absolutely Free. Her var den utvidet med et par unødvendige vers fra Flo & Eddie, som mer eller mindre ødela låtens struktur. Også Dog Breath var kjent fra før, opprinnelig fra Uncle Meat, og var noe av det bedre på Just Another Band From L.A., med Zappa i god gitarform.

Eddie, Are You Kidding? og Magdalena var nye sanger, men ingen av dem utmerket seg spesielt. Magdalena hadde en uhyggelig tekst om en mann som var lysten på datteren sin. Den var direkte ubehagelig, og Zappa skulle lykkes langt bedre som sex-provokatør senere.

Vurdering: 4/10