The Crickets – The «Chirping» Crickets (Brunswick LP, 1957)

1) Oh Boy; 2) Not Fade Away; 3) You’ve Got Love; 4) Maybe Baby; 5) It’s Too Late; 6) Tell Me How; 7) That’ll Be The Day; 8) I’m Lookin’ For Someone To Love; 9) An Empty Cup (And A Broken Date); 10) Send Me Some Lovin’; 11) Last Night; 12) Rock Me My Baby

Buddy Holly døde 3. februar 1959, kun 22 år gammel. Han mistet livet i en flyulykke, hvor også Ritchie Valens, The Big Bopper (J. P. Richardson) og piloten Roger Peterson omkom da flyet deres styrtet på et jorde rett utenfor Mason City. Ulykken har skrevet seg inn i musikkhistorien som en sjeldent tragisk hendelse, med rette. Da Holly døde, hadde han etablert seg som en av den tidlige rock & rollens fremste artister og låtskrivere.

Holly var den mest «vanlige» av de tidlige rockestjernene. Den tynne, bebrillede ynglingen hadde verken Elvis’ utstråling, Little Richards flamboyante stil, Jerry Lee Lewis’ galskap eller Chuck Berrys element av fare. Men til tross for sin alminnelighet hadde han en x-faktor, uten å være unik hverken som gitarist eller sanger. Han var imidlertid en visjonær i måten han komponerte og arrangerte på, og stemmen hans hadde særpreg – på sitt uvanlig «vanlige» vis. Han var heller ikke på noen måte et pop produkt. Han var seg selv og ikke en konstruert artist skapt av slue bakmenn med blikket festet på tenåringenes lommebok. At to av Englands største band tok navn etter Holly, sier mye om innflytelsen gutten fra Lubbock, Texas, hadde. The Beatles valgte en vri på – og samtidig en hyllest til – The Crickets, Buddy Hollys band, mens The Hollies gikk mer «rett på» da de valgte navn. Om man legger til at The Rolling Stones hadde en stor hit med Hollys Not Fade Away, blir det enda tydeligere at han var et stort forbilde for den nye generasjonen britiske musikere. Når det gjelder The Beatles, kan man argumentere for at Buddy Holly var den aller største inspirasjonskilden i deres tidligste fase. Også artister som Eric Clapton og Elton John var inspirert av Holly i unge år. Selv en ung Bob Dylan var fascinert av texaneren. Holly fikk likevel størst kunstnerisk og kommersielt gjennomslag i Storbritannia. Etter at både That’ll Be The Day og Peggy Sue hadde blitt store hits på begge sider av Atlanteren, slet han med å oppnå like gode listeplasseringer i USA, mens han fortsatte å gjøre det godt i Storbritannia – faktisk også i flere år etter at han hadde gått bort.

Holly tok sine første prøvende steg som artist sammen med kameraten Bob Montgomery i årene 1953 og 1954, uten at det kom noe stort ut av det. Han og bandet hans fikk derimot æren av å varme opp for Elvis Presley flere ganger i 1955. Senere samme år gjorde han det samme for Bill Haley & His Comets, og da ble han oppdaget av en bransjemann, noe som førte til at han fikk platekontrakt med Decca. Innspillingene han gjorde der, med produsent Owen Bradley var, ifølge Holly, ikke vellykkede, noe publikum så ut til å være enige i. De to singlene Decca ga ut med ham i løpet av 1956 floppet.

Det gikk bedre da han slo seg sammen med produsent Norman Petty og spilte inn That’ll Be The Day på nytt (den hadde også vært en del av innspillingene med Bradley), sammen med The Crickets, som besto av Jerry Allison (trommer), Joe B. Mauldin (kontrabass) og Niki Sullivan (rytmegitar). Sangen ble utgitt av Brunswick i mai 1957 under kun gruppenavnet og ble en kjempehit. Den står igjen som en av de definerende sangene i tidlig rock & roll, med sin umiddelbare vei rett til refrenget og sin kontante, medrivende rytme. Sangen var også den første en ung skiffle-gruppe fra Liverpool, The Quarrymen, spilte inn som demonstrasjonslåt for potensielle plateselskaper.

That’ll Be The Day ble fulgt opp med Peggy Sue i september 1957, denne gangen med Buddy Holly – og ikke The Crickets – på omslaget. Også den ble som nevnt en kjempehit, men var ikke med på The Crickets’ debutalbum, The “Chirping” Crickets, som ble utgitt i november 1957. Det var med andre ord litt forvirrende at både Buddy Holly og The Crickets opererte separat, samtidig som de også var kjent som Buddy Holly & The Crickets. Navneforvirringen var imidlertid ikke til hinder for at The “Chirping” Crickets ble en pen hit i Storbritannia, hvor den nådde en 5. plass på albumlisten. I USA derimot var den ikke å se på salgslisten.

Buddy Holly var med på å komponere fem av sangene som ble med på albumet. Han var en stor låtskriver med sans for den gode popmelodien og stod bak flere sanger som hører hjemme blant populærmusikkens mest kjære. Selv om platene hans også ga plass til andre komponister, er mange av de mest varige sangene de han skrev selv. På The “Chirping” Crickets gjaldt det klassikere som Not Fade Away, Maybe Baby, That’ll Be The Day og Tell Me How. Not Fade Away ble udødeliggjort i The Rolling Stones’ versjon, men var også et fast innslag på mange av Grateful Deads konserter – ofte i lange, jam-baserte versjoner. Selv om albumet i stor grad var en samling av singler, med litt ekstra materiale, og enkelte låter inneholdt en overdose tidstypisk koring (fra The Picks), var The “Chirping” Crickets en solid albumdebut.

Holly drev på mange måter med rock og power pop lenge før begrepene fantes. Sammen med The Crickets etablerte han det klassiske rockeband-oppsettet med to gitarer, bass og trommer – en formel som fikk enormt gjennomslag utover 60-tallet og ble selve definisjonen på hva et rockeband var. Han tok den opprinnelige rock & roll-en og tilførte den elementer som ble lett gjenkjennelige i The Beatles og andre band i den britiske bølgen, som beveget seg mot rock og bort fra ren rock & roll – samtidig som han var åpen for innflytelse fra pop, doo-wop og country.

Om man arrangerer Hollys sanger for et skikkelig elektrisk rockeband, er det heller ikke langt til powerpopen til The Raspberries, Flamin’ Groovies og andre. Man kan saktens spørre seg hvordan Holly & The Crickets ville ha hørtes ut om sangene hadde blitt spilt inn noen år inn på 60-tallet, i et mer moderne studio.

Rating: 8/10