Frank Zappa – Waka/Jawaka (Bizarre/Reprise LP, 1972)

1) Big Swifty; 2) Your Mouth; 3) It Just Might Be A One-Shot Deal; 4) Waka/Jawaka

Arbeidshesten Frank Zappa lot seg ikke stoppe av at han måtte sitte i rullestol etter ulykken på scenen i London. Han oppløste bandet sitt da han ikke hadde mulighet til å turnere på en god stund. Zappa begynte å sysle med tanken om å følge opp Hot Rats, og på nyåret 1972 komponerte han mye materiale som ble utgitt på to sterke jazzrockalbum samme år. Waka/Jawaka og The Grand Wazoo ble sluppet i henholdsvis juli og november, men ble spilt inn samtidig på våren. Innspillingene foregikk i Paramount Studios i Los Angeles i april og mai, og Zappa hadde med seg både gamle kjente og nye fjes i studio.

Waka/Jawaka var første album ut. Omslaget bestod av en tegning av en vask, der kranene var merket med henholdsvis Hot og Rats. Dermed fikk plata status som Hot Rats 2, selv om tittelen vitterlig var Waka/Jawaka. Ifølge Zappa stammet uttrykket fra en ouija board-sesjon, hvor ordene dukket opp. På baksiden av omslaget satt en smått molefonken Zappa iført en snodig vest over blå skjorte, sikkert irritert og lei av rullestoltilværelsen.

Den ufrivillige pausen hadde gitt Zappa tid til å tenke seg om i forhold til veien videre, og oppløsningen av The Mothers ga ham armslag til å velge nye musikalske retninger. Nå var heldigvis comedy rock et tilbakelagt stadium, selv om han skulle forbli en satirisk ironiker og provokatør resten av karrieren. Musikken han nå ga seg i kast med, var langt mer varig enn de foregående forsøkene, og i historiens klare lys er det lett å se at 1972 ble et kreativt vendepunkt for Zappa etter et par merkelige år. Med Waka/Jawaka lagde han sin beste plate siden nettopp Hot Rats. Musikken var mer eller mindre rendyrket jazzfusion, mer sofistikert enn tidligere, men likevel med en tydelig og typisk Zappa-signatur. Den var mindre påvirket av moderne klassisk musikk og minnet lite om det han foretok seg på for eksempel Uncle Meat og Burnt Weeny Sandwich, men var likevel veldig oppfinnsom, om enn ikke like nyskapende. Zappa må ha lyttet til det Miles Davis hadde drevet med siden 1969 (Bitches Brew osv.) men han var langt unna å kopiere. Zappas musikk var mer muskuløs og kontant enn Davis’, men hadde likevel en utsøkt eleganse.

Som vanlig samlet han et sterkt lag musikere rundt seg. Kjernebesetningen var Zappa på gitar, Sal Marquez på trompet og vokal, Alex Dmochowski (aka Erroneous) på bass, Tony Duran på slidegitar og ikke minst Ansley Dunbar på trommer. I tillegg bidro George Duke og Mike Altschul på elektrisk piano på to spor, Jeff Simmons og Don Preston dukket opp på en låt, og jammen om ikke Sneaky Pete Kleinow også var med. I tillegg deltok diverse vokalister og blåsere. Musikken var gjennomarbeidet og godt produsert, med mange pålegg og overdubs. Ingen Zappa-plate hadde hørtes så bra ut før.

Waka/Jawaka var dominert av to lange og svært vellykkede instrumentaler. Big Swifty strakk seg over 17 minutter, mens tittelsporet nøyde seg med 11. Big Swifty var bygd på et melodiøst fundament, men tok seg store friheter i løpet av platesiden den dekket. Solospillet var dominert av Zappas gitar og Marquez’ trompet, men også Duke var tydelig til stede med sitt elektriske piano. Dunbar viste seg frem som den fenomenale trommeslageren han var—like god i utflytende jamming som i kontant jazzrock. Han var et funn for Zappa og hadde spilt på alle hans album fra og med Chunga’s Revenge.

Tittelsporet var strammere i gjennomføringen enn Big Swifty, men ikke mindre tiltrekkende av den grunn. Den var dominert av en blåserseksjon, nok en gang med solospill fra Sal Marquez. Don Preston fikk også slippe seg løs med piano og særlig Minimoog, og selvsagt var Zappas gitar å høre, dog i mindre omfang enn på Big Swifty.

De to kortere sangbaserte låtene hadde ikke samme kraft. Your Mouth ble sunget av Sal Marquez og Kris Peterson og omhandlet damer som lot snakketøyet løpe fritt. Låten hadde en jazzy bluesvibb som var hyggelig nok, men var ikke på nivå med Zappas beste i sjangeren. Den underlige It Just Might Be a One-Shot Deal var bedre, med sin originale blanding av slepende blues og et stikk av renspikket countryrock, med en pedal steel-solo fra Sneaky Pete Kleinow. Soloen endte ut i tilnærmet frijazz før bluesen var tilbake avslutningsvis. Utrolig nok fungerte det.

Rating: 8,5/10