John Fogerty – Centerfield (Warner LP, 1985)

1) The Old Man Down The Road; 2) Rock And Roll Girls; 3) Big Train (From Memphis); 4) I Saw It On TV; 5) Mr Greed; 6) Searchlight; 7) Centerfield; 8) I Can’t Help Myself; 9) Zanz Kant Danz

Ti års pause var uvanlig i popverdenen. Det var få artister som lot det gå mer enn to–tre år mellom hvert plateslipp. Med tiden skulle det endre seg, og det ble ikke uvanlig med lange opphold mellom hvert sprell, ettersom artistene ble eldre. Men i årene rundt 1980 var en pause på ti år tilnærmet unik. Det var derfor mange som lurte på hva John Fogerty drev med, og om han noen gang skulle komme tilbake. Det skulle han, som kjent, og da han omsider ga lyd fra seg i 1985, ble det et vellykket comeback. Centerfield ble Fogertys største suksess som soloartist. Albumet solgte flere millioner eksemplarer og gikk helt til topps i USA. Platen fikk drahjelp fra førstesingelen The Old Man Down The Road, som ble en topp 10-hit i hjemlandet. Man skulle kanskje tro at Fogerty ville passe dårlig inn i et åttitall med MTV og glamorøse popartister, men tiden var på mange måter moden for et comeback for Fogerty. Det var ikke bare glatt pop som var i vinden. Bruce Springsteen hadde blitt en av verdens største stjerner med Born In The USA (1984), og artister som Tom Petty og John Mellencamp hadde et stort publikum. Dette var artister som åpenbart var influert av Creedence Clearwater Revival. I tillegg var det mange yngre artister som tittet lengselsfullt tilbake i rockhistorien, til tiden da The Byrds, Creedence, The Band og andre likesinnede vandret på jorden; Green On Red, R.E.M., The Long Ryders og hundrevis av andre band hadde rene linjer tilbake til det sene sekstitallets roots rock.

I Creedence-æraen var Fogerty tidvis en skarp kritiker av Nixon-administrasjonens behandling av unge mennesker, og ikke minst av fiaskoen i Vietnam. Da han dukket opp igjen på åttitallet, var marerittet tilbake og forsterket gjennom den halvsenile og forrykte Ronald Reagan. Man kunne kanskje tro at Fogerty ville slå tilbake med politiske tekster, men Centerfield var, med et par unntak, et tilbakeskuende, nostalgisk album både i tekst og musikk. Unntakene var to rasende angrep på hans nemesis, Saul Zaentz, mannen bak plateselskapet Fantasy, som hadde svinebundet Fogerty til en urimelig platekontrakt det tok mange år å komme ut av. Zaentz fikk så hatten passet i den hissige, rå Mr. Greed, hvor Fogerty for et sjeldent øyeblikk nådde den råskapen fra ungdommens Born On The Bayou, Travellin’ Band og Fortunate Son. Zanz Kant Danz var lysere i uttrykket, der den humpet frem på en slags dansebeat, men teksten var en sylskarp utdriting av mannen som «ikke kunne danse, men gjerne stjal pengene dine». På senere pressinger ble den døpt om til «Vanz Kant Danz», garantert etter trykk fra protagonisten. Saul Zaentz nøyde seg imidlertid ikke med det, men saksøkte også Fogerty for The Old Man Down The Road, som han mente var et plagiat av Run Through The Jungle. De to sangene hadde åpenbare likheter, men å bli saksøkt for å plagiere seg selv var rimelig spesielt, og så vidt jeg forstår, kom Fogerty greit ut av søksmålet. Man kunne rett og slett ikke bli saksøkt for å plagiere seg selv.

Fogerty nøyde seg med ni sanger og en spilletid på 35 minutter. Denne gangen hadde han kun med originallåter, og alle sangene var velkomponerte, uanstrengte eksempler på rock & roll. Han hadde beholdt evnen til å komme opp med fengende, varige melodier, og det var en sann svir for elskere av Creedence å ha ham tilbake. Likevel var det innvendinger og forhold som hindret Centerfield i å bli en klokkeklar klassiker. Fogerty brant ikke like kraftig som for 15 år siden, naturlig nok. Han hadde blitt 40 år, og stemmen hans manglet litt av det aller groveste bittet fra tidligere, selv om han gjorde en god jobb. Han spilte også denne gangen alle instrumentene selv og stod også for produksjonen. Det lød saftig nok når man skrudde opp volumet, men det var mulig å ønske seg en smule, tja, uvørenhet i miksen. Fogerty tok i bruk moderne produksjonsteknikker, blant annet digitale trommer, men han gjorde det med en viss tilbakeholdenhet, slik at oppdateringen ikke ødela plata, men heller løftet Fogerty inn i åttitallet og ga musikken en fornuftig teint av samtid.

Innvendingene var ikke til hinder for at Centerfield var et sterkt comeback. Omslaget, med en slitt baseballhanske, sa mye om innholdet. Rock And Roll Girls, Big Train (From Memphis), I Saw It On TV, tittelsporet og I Can’t Help Myself var alle fengende ved første lytt, samtidig som de hadde den slitestyrken som kjennetegnet så mange av Fogertys sanger. Rock & Roll Girls var et jublende anthem, en hyllest til verdens oppvåkning da rock & roll bergtok amerikansk ungdom midt på 50-tallet. Big Train (From Memphis) handlet om mye av det samme, med Elvis i hovedrollen i svingende country–blues–rock. I Saw It On TV stod ikke særlig tilbake for Lodi og andre av hans mer melankolske sanger, og tok for seg verdens gang fra Fogertys unge år og fremover, sett gjennom TV-skjermen.

I The Old Man Down The Road og Searchlight var Fogerty tilbake i swamprock, noe som var trivelig nok, men han slo ikke like hardt i 1985 som han gjorde på det sene sekstitallet.

Som salige Tore Olsen i Puls uttalte (fritt etter hukommelsen): «Centerfield er ikke den beste, men å ha John Fogerty tilbake er det beste.»

Rating: 8/10