Analogy – The Suite (Ohrwaschl cd, 1993)

1) The Suite A (a)Sink or Swim, b) The Mirror, c) The Treatment, d) Merseburg Charm, e) Spirit Dance; 2) 2The Suite B (a) Ventadorn, b) Intermission, c) 1000 Deaths, d) Is There a Chance

Etter utgivelsen av Analogy sluttet Nicola Pankoff. Det hindret ikke de fire gjenværende medlemmene i å fortsette. Martin Thurn og Wolfgang Schoene begynte arbeidet med noe så tidsriktig som en suite, hvor de sydde sammen sanger med felles tematikk til to større deler. Thurn stod for musikken, og Schoene skrev tekstene, som opprinnelig var på italiensk. The Suite kombinerte folk og progressiv rock til et komplekst hele, og bandet fremførte den nye musikken på flere konserter. Kvartetten hadde da med seg fløytisten Rocco Abata.

Plateselskapet deres hadde imidlertid lagt inn årene, og selv om flere andre selskaper viste interesse, rant det hele ut i sanden da de ikke klarte å lande en ny platekontrakt. Analogy ble oppløst i november 1973. Martin Thurn og Jutta Nienhaus fortsatte som duo og var blant annet involvert i Franco Battiatos klassiker Sulle corde di Aries. De forsøkte også å starte et nytt band, men uten å lykkes. I 1975 flyttet de til England, hvor de etablerte bandet Earthbound, viss eneste utgivelse var en 12″ med tre låter (hvorav to også ble utgitt som singel), som kom ut i 1979 uten å gjøre seg bemerket. Etter dette gikk bandet i oppløsning.

Deretter plukket Thurn og Nienhaus frem igjen The Suite, nå med engelske tekster, og fikk omsider spilt inn musikken i et studio i London i 1980, ved hjelp av tidligere medlemmer av nettopp Earthbound. Innspillingene ble imidlertid liggende helt til 1993, da Ohrwaschl endelig ga ut The Suite. Platen hadde med andre ord en lang og trang fødsel. At resultatet ikke var spesielt trendy i 1980, var lett å forstå. Tiden for ambisiøse suiter og storstilte konsepter var på hell, til tross for Pink Floyds enorme suksess med The Wall året før. Derimot var det vanskeligere å forstå hvorfor musikken ikke ble utgitt tilbake i 1973. Da kunne The Suite ha truffet tidsånden godt. Det var ikke et mesterverk Analogy/Earthbound hadde skapt, men det hadde sine kvaliteter.

I løpet av The Suites 30 minutter vevde Analogy – som her bestod av syv musikere – et fint nett av inspirasjon fra renessansemusikk, folk og progressiv rock til et sømløst hele. Resultatet minnet om det grupper som Renaissance, Strawbs og Curved Air gjorde på første halvdel av syttitallet, selv om Analogy ikke nådde de samme melodiske høydene som de tre nevnte artistene på sitt beste. Arrangementene sørget likevel for at interessen ble holdt oppe, hvor bratsj, fløyte, akustiske gitarer og piano ble mikset med elektrisk gitar, bass og trommer. Musikken var lyrisk og vennlig, og aldri vanskelig å ta til seg, selv om det var et stykke mellom de mest fengende vokalmelodiene.

Jutta Nienhaus hadde utviklet stemmen i løpet av de åtte årene mellom 1972 og 1980. Her fremstod hun som en mer kontrollert vokalist, med en mørkere patina, fri for de flagrende utskeielsene hun bedrev på debuten. Hvorvidt dette var en forbedring, kunne diskuteres, men hun fremstod i hvert fall som en mer skolert sangerinne på The Suite, der temaer som svart magi, hekser og hengivenhet til Gud var blant motivene.

Rating: 7/10