John Fogerty – Eye Of The Zombie (Warner cd, 1986)

1) Going Back Home; 2) Eye Of The Zombie; 3) Headlines; 4) Knockin’ On Your Door; 5) Change In The Weather; 6) Violence Is Golden; 7) Wasn’t That A Woman; 8) Soda Pop; 9) Sail Away

Fogerty var rask med å følge opp kjempesuksessen Centerfield, og allerede ett år og ni måneder senere var han klar med oppfølgeren. Dessverre skulle Eye of the Zombie bli hans siste album på ti år. Først i 1997 kom oppfølgeren Blue Moon Swamp. Dermed ble det med kun tre album fra Fogerty i løpet av 20 år – i en periode av livet (mellom 30 og 50) som normalt burde vært langt mer kreativ.

Etter å ha gjort alt selv på de tre første soloplatene, ønsket Fogerty å bruke andre musikere. Han ba Lenny Waronker om hjelp til å finne folk han kunne ta med i studio. Han fikk med seg Neil Stubenhaus (bass), John Robinson (trommer) og Alan Pasqua (keyboards). I tillegg bidro Bobby King, Willie Greene Jr. og Terry Evans med koring – tre sjelfulle herrer som blant annet hadde satt sitt preg på flere av Ry Cooders klassiske album.

Fogerty hadde med seg demoer i studio og lot musikerne legge sine bidrag på disse, heller enn å spille inn alt fra bunnen av. Han produserte selv, men denne gangen gikk han seg rett og slett vill i den moderne, digitale jungelen av muligheter. I sin selvbiografi var han tydelig på at Eye of the Zombie var en mislykket affære, og det er vanskelig å være uenig med ham. Albumet var sterkt preget – ja, nærmest ødelagt – av et syntetisk lydbilde som formelig sugde livet ut av Fogertys låter. Da det i tillegg inneholdt hans svakeste samling sanger så langt i karrieren (jeg ser bort fra fadesen Mardi Gras, hvor de to andre medlemmene i CCR fikk ødelegge moroa), var det lite som kunne redde Eye of the Zombie. Advarselen om innholdet fikk man allerede ved omslaget – et fryktelig «billig» bilde av Fogerty selv som en kattezombie, tro det eller ei.

Tekstene var av varierende kvalitet. Tematikken kretset ofte rundt en verden i forfall – enten det var våpenselgere, dumme aviser, forbrukersamfunnet eller sleske politikere som ble behandlet. Eye Of The Zombie bar også preg av sinne over urettferdigheten han mente seg utsatt for av Saul Van Zandt og «bransjen» generelt, noe som fortsatt hang over ham i form av rettssaker og andre utfordringer.

Låtene Fogerty hadde skrevet, var ofte et godt stykke unna det han hadde for vane å lage. Man kan selvsagt ikke kritisere en artist for å ville fornye seg og «henge med i tiden», men dessverre var forsøkene hans stort sett lite vellykkede. Med den instrumentale åpningen Goin’ Back Home forsøkte han seg på en stemningsfull hymne, men endte opp med noe som lignet kvapsete new age. Wasn’t That A Woman og Soda Pop var forsøk på funky pop, men de disset av gårde på liksom-funky digitale trommer og billigsynth à la 1986. Traurigheten lot seg heller ikke redde av Bobby King og kompani. Linjene «Soda pop, soda pop, everybody want to make it to the top» sa egentlig det meste. Fogerty og co klarte seg litt bedre i den milde reggaeflørten Sail Away, men den hadde likevel en lang vei opp til hans tidligere ballader.

Heller ikke rockelåtene Eye Of The Zombie og Headlines var i nærheten av gammel storhet, anstrengte, stive og rett og slett kjedelige, som de var. Da var Knockin’ On Your Door hakket bedre, med sin lyse soulpop, som til en viss grad overlevde det syntetiske arrangementet. Den ble en av få lyspunkter, sammen med Change in the Weather og Violence Is Golden. Sistnevnte var en sint kommentar til våpenindustrien og våpenhandel, med et herlig stikk og et krast, dampende refreng. Det store høydepunktet var likevel Change in the Weather, som var den eneste virkelige klassikeren på albumet. Her var han tilbake i swamp rocken fra CCR-dagene, med nydelig støtte fra King, Greene Jr. og Evans. Det pustet og svingte på herlig vis, med et kledelig elektrisk orgel og en åpenbart inspirert Fogerty. Her leverte han også en gitarsolo av godt, gammelt merke, i en langt coda som hisset stemningen til høyder resten av musikken aldri var i nærheten av.

Rating: 5/10